You're the angels that make the fairies giggle

Har nettopp kommet hjem fra et rørende besøk på pikehjemmet Tilinanu. Her bor det 35 jenter i alderen 8 til 16år. Stedet drives av et eldre ektepar, som har viet livet sitt til disse jentene. Her i Lilongwe hentes de ”mindre privilegerte” inn av statspersonell, dersom for eksempel naboer har varslet om at barna er blitt foreldreløse, eller om de har foreldre som er usikket til å ta vare på barna. Etter at barna blir hentet inn, legges ansvaret i hendene på de få personene som ofrer det de har, for å brødfø disse barna. Barnehjemmene får ingen statlig kompensasjon, men må klare seg på hjelp fra kirker, veldedige organisasjoner og eventuelle gjester.

Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente meg, da vi kjørte gjennom porten til Tilinanu. Den store, åpne plassen foran det beskjedne murhuset, var inngjerdet av et høyt mursteinsgjerde. På de tre gjerdeveggene sto det skrevet med store bokstaver; HAPPINESS, LOVE og HOPE. Den ydmyke bestyrerinnen kom ut og tok imot oss, mens hun geleidet oss inn hoveddøren til huset. Vel inne ble vi møtt av de vakreste jentene! Alle presenterte seg med navn, skoleklasse og alder, og for mange av studentene var dette nok til å ta til tårene. Vi azongoene blir behandlet som kongelige her nede. Folk løper til med stoler, mens de selv må sitte på harde steingulv, vi blir hyllet opp i skyene og takket for at vi ønsker å møte dem, og de vil gjøre alt godt for oss. Det blir litt feil for meg at de setter seg selv så lavt i forhold til oss, vi er jo likeverdige selv om hudfargen og summen i lommeboka er forskjellig!
Men noe av det jeg setter så stor pris på ved disse varme velkomstene er underholdningen. På Tilinanu, som så mange andre steder, danset og sang jentene for oss, men spesielt én av refrengstrofene stakk hardt i hjertet mitt – ”Our desire is to be educated”! Igjen; noe vi nordmenn tar så altfor lett på.
Jentene på dette barnehjemmet, går heldigvis på skolen, så forhåpentligvis går de en bedre fremtid i møte.

Dette hjemmet er i bunn og grunn et veldig beskjedent hus, med kun det mest nødvendige. Likevel hadde det en følelse av hjem og varme over seg, det var ikke bare et midlertidig oppholdssted.  Alle veggene var malt i duse grønn-, gul- og rosatoner, overalt var det veggmalerier med bilder av prinsesser, enhjørninger, feer, slott, stjerner og hjerter. Og setningene som sto skrevet på veggene var så vakre:
You’re the shining stars of Tilinanu
You’re the angels that make the fairies giggle
You are angels – you can be whoever you want to be. Reach for the stars and you’ll never fall

Jentene viste oss stolt rundt i huset, de viste oss de to soverommene med køyesenger og små skuffer med klær og personlige eiendeler. Vi fikk også lov til å gi dem noen av tingene vi har tatt med fra Norge, noe de satt stor pris på. Hvert av soverommene inneholdt også ett toalett og to dusjkabinetter med vaskebaljer.

Historiene til jentene fikk vi ikke vite noe om, bestyreren fortalte at når jentene først kommer til hjemmet, går de gjennom en prosess med mye sorg og tårer, og dette ønsket de ikke å rippe opp i. Og forståelig er det. Det var vanskelig å ikke la tankene vandre omkring hvilke fortider disse vakre, livsglade jentene har. Hva de har vært gjennom, og hvilke grusomme skjebner de og deres familier har møtt. Men jeg tror det er viktig å fokusere på hva de har nå, og at de faktisk har blitt gitt en mulighet til en bedre fremtid enn utgangspunktet. På Tilinanu får jentene et trygt sted å sove, de får mat og kjærlighet, de får en verdi og selvrespekt igjen. 

Med hjertet i halsen

- Helle