Helt okei praksisperiode!

Denne helgen har vært total fri og ferie! 

Meningen var at alle 14 studentene skulle på elvesafari, men en av de nyankomne veilederne våre fra Norge ønsket også å være med. Planen var å klemme fem rumper inn i baksetet på den skranglete, hvite bilen vi kjører rundt i her nede, men vi fant fort ut at fire i baksetet var mer enn nok. Siden ett av klappsetene allerede er ganske defekt, og vi kunne forvente oss 4-5 timer på humpete veier i tralla vår, bestemte Elise og jeg oss for å ta en for laget, og heller bli hjemme. Vi skal på en tredagers safari allerede neste helg, så vi får nok sett nok av spennende dyr da!

Tidlig lørdag morgen stablet jentene seg inn i bilen, og dro av gårde til safarien. Et par timer søvn seinere, dro Elise og jeg til Capitol, et flott hotell et kvarters tid fra der vi bor. Dette hotellet har gjestet både Madonna og kronprinsesse Mette-Marit, men denne lørdagen var det duket for afrikansk rikmanns bryllup. Musikken strømmet ut av høytalerne i bakhagen, når vi lå og solte oss ved bassenget. Etter en liten lunsjpause, snek vi oss til en tyvtitt over gjerdet, ned til det store teltet der bryllupsfesten skulle avholdes. En av servitørene kom bort til oss, og spurte om vi var nysgjerrige på alt oppstyret. Vi svarte litt flaut ja, og responsen lød om vi ville være med ned. Så vi stilte oss opp, med strandtøy, solbriller og sitronhår i en tull på hodet, et par trappetrinn opp fra der brudeparet skulle gå forbi. Prøvde å gjøre oss så lite synlige som mulig, kan ikke akkurat si vi var kledd for bryllup!

Den flotte bruden og følget passerte forbi oss, og etter at en av hotellarbeiderne hadde fortalt oss at teltet rommet omtrent femhundre gjester, fikk vi spørsmål om vi ville være med inn. Vi prøvde som best det var å forklare at vi ikke så ut, og at vi klarte oss fint med å følge med utenifra. Men det var ikke snakk om å takke nei, så inn i teltet bar det, og vi fikk leke flue på veggen i den fargerike, svaiende bryllupsfesten.

I går kveld bøttet det nedpå med regn, trodde hele hotellet skulle rase sammen! Så når vi ble vekket av kråka utenfor vinduet vårt til morgenen i dag, var vi litt bekymret for at turen til Lake Malawi måtte avlyses. (Har forresten planer om å lære meg å skyte med sprettert, slik at jeg kan få knertet den sinnssykt irriterende kråka én gang for alle! Er ikke interessert i å bli vekket hver morgen i 6tiden foråsiresånn..)

Til tross for grått vær og noen små regndråper, dro vi av gårde til laken. Det ble et stopp innom tremarkedet igjen, og denne gangen tror jeg prutingen min gikk litt bedre for seg. Været var fortsatt grått når vi kom frem til laken, men akkurat når vi brettet ut håndklærne våre på den varme stranden, tittet solen frem fra skyene. Så vi har nytt dagen i dag til det fulle, uten tanke på at dette faktisk er praksisen vår.

Nå har resten av jentene kommet hjem fra safarien, og etter hva vi har blitt fortalt, har vi all grunn til å se frem til neste helg. Gleder meg!

Har forresten fått tidenes bikiniskille, type rød! Dokumentert er det, men litt for drøyt som bloggmateriale ;)

Sender litt av varmen her hjem til Norge, med håp om at den ankommer før oss!

- Helle

Villagewalking

”Forbered dere på at dette blir veldig sterkt!”

- Vi var på et barnehjem om mandagen, så vi skal vel klare å takle dette..?
”Barnehjemmet er INGENTING i forhold til dette. Jeg sier bare; forbered dere!”

Torsdag morgen går vi ut av porten ved Mwenyekondo Primary School. Ute på den rødstøvete, forsøplede veien kjenner jeg den søte, motbydelige lukten av søppel, som jeg har kjent så mange ganger før her nede, sive mot meg. Vi går langs den høye muren som innhegner praksisskolen vår. Etter hundre meter vender den i rett vinkel mot høyre. Stanken slår imot meg. Pust med munnen, pust med munnen! Jeg hører mammas stemme i hodet.

Hver dag har vi kjørt langs Mwenyekondo Village, men nå skal vi på innsiden, - vi skal se hvordan menneskene i denne landsbyen bor, se hvor flesteparten av elevene på skolen tilbringer fritiden sin. Mennesker strømmer til, der vi går mellom skitne, morkne murhus. Mange skal hilse, ta oss i hånden, komme litt nærmere enn hva min komfortsone tilsier. Noen er skeptiske til disse nykommerne, de gjemmer seg bak hushjørnene, men følger likevel nøye med på oss. Barn kommer oss løpende i møte, kameraene våre fungerer som magneter. Noen av barna er ikke fult så begeistret. En del av de yngre løper redde og gråtende bort, - hvorfor ser disse ukjente menneskene så annerledes ut?

Stillestående, skittent vann blandet med søppel, lager groper i det ellers så kuperte underlaget. Høner og diverse andre andeliknende dyr løper titt og ofte forbi oss der vi går på de smale stiene mellom husene. Eller, jeg vil vel nesten ikke karakterisere det som hus. Fra utsiden ser de ut som små hytter uten glass i vinduene, noen steder er det bare smale åpninger istedenfor dører. Takene består som regel av strå; blikkplater for de heldigste. Murpuss og malingsrester ser ut til å falle av ved det minste vindpust, og hele strøket har vel sett sine bedre dager for noe som, etter synet å dømme, virker som et par hundreår siden. Jeg lurer på hvordan dette så ut som nytt? Var det noen gang et håp om at dette skulle bli et respektabelt og ålreit nabolag?

Å, nei, den stanken igjen. Bare mer intens. Gjødsel? ”Som regel er det mellom tre til fem familier som deler ett toalett.” En av lærerne fra skolen vår, som har blitt med som guide, peker på et falleferdig skur(?), bestående av fire halvannen meter høye stokker, tildekt av sammenlappede deler av gammel pressenning, papp og plastikk.  Dette er altså ”badet” til de familiene i hyttene som omkranser det. Det går ikke an å ta dette innover seg. Jeg ser på det, og nikker forståelsesfullt, prøver å ikke vise misnøyen min, prøver å virke overbevisende om at dette er okei for meg.

Men dette er ikke okei. Det er helt sinnssykt! Sinnssykt at mennesker kan leve under slike kår, at de kan klare seg på så lite. Sinnssykt at det er så stor forskjell på mennesker, et par flyreiser unna er himmelriket i forhold til dette.

Mennesker er tilpassningsdyktige. De har et overlevelsesinstinkt som overgår det meste. Beboerne i Mwenyekondo Village overlever den harde hverdagen ved å utnytte de ressursene de har. Overalt ser vi maismel ligge og godgjøre seg på store stråmatter i solen.  Maisplantene vokser grønne og frodige opp av søppeldyngene langs stien. De bruker maismelet til å lage den grøtliknende, vanligste maten i landsbyen; nsima, næringsfattig, men mettende.  I små boder selger forhandlere oljer, nøtter, krydder, frukt, tørket sild i små hauger, og ferskt kjøtt. Med ferskt mener jeg at lammeullen ligger under disken, ved siden av innvollene, noe fluene ser ut til å sette stor pris på. De fleste av selgerne her stiller villig opp når vi knipser med kameraene våre. Flere av damene, derimot, er skeptiske. De hytter med neven, og skriker ord på chichewa etter oss. Ikke alle er like glade i fremmede.

En røyklukt slår imot meg. Det lukter svidd hud. Ved inngangspartiet til en av hyttene sitter det en mann og en dame og røyker geitehoder. Hele geitehoder, med horn, pels og det hele! ”Vi har jo smalahove i Norge også..” prøver noen seg å si. Men ansiktsuttrykkene våre viser stor avsky. Damen bare skrattler når hun ser at jeg, etter beste evne, prøver å hindre haken i å falle ned på brystet, mens jeg tar et par skritt nærmere for å knipse et bilde.

Etter en time med intense inntrykk, kommer vi mot en åpning mellom hyttene. Endelig er vi ute på den røde veien igjen, etter noe som føles ut som en evighet i labyrinten av mennesker uten skikkelige klær og fottøy, søppel, leire, støv og murhytter. På veien tilbake til skolen går vi forbi et bruktmarked som ser ut til å være storimportør av second handtruser. Vi passerer menn med sykler overlasset av ved. Disse sykler hjemmefra i firetiden på morgenen, for å rekke frem til markedet klokken tolv. Veden kan de få opptil 150NOK kroner for..
Når du tror du har sett det meste, dukker det alltid opp noe mer. Mellom to små maisåkere sitter det en gammel kone med et lite teppe foran seg. På teppet ligger det røtter og urter av alle mulige slag. Konen er en gammel, lokal doktor, eller, med andre ord; heksedoktor. Guiden vår forteller at denne damen kan kurere det meste. Spesielt nevner han fruktbarhet. ”Du lager små snitt i huden, og smører inn i sårene det heksedoktoren gir deg. Etter tre-fire måneder er du gravid. Men det må selvfølgelig en mann til.”
Jeg klarer ikke å dy meg, og kommenterer at tankens kraft har mye å si. ”Jeg har sett det, det funker!” får jeg som svar.

Sterk opplevelse – nja, absurd? Absolutt!

- Helle

Glow! Around the world

Beklager! Denne uken har jeg ikke vært så flink til å oppdatere. Har forberedt timer, vært i praksis, feiret vår reiseleders 65årsdag, klikket på nettet her, og ellers hatt mye dødtid på hotellrommet. Solen har ikke vist seg fra sin beste side denne uken, så jeg har hatt nok av tid til å tenke på dere der hjemme.Selv om tiden flyr forbi her nede, har jeg ofte tatt meg i å tenke på det jeg savner fra vårt kjære Norge. Jeg savner luktene, den friske, klare luften, maten, sengen min, og mest av alt alle menneskene jeg er glad i! Men har i det minste kommet over ”kneika” her, har begynt å venne meg til været og språket, den harde senga og alle de eu’d naturale luktene..

Praksisen er ikke så vanskelig som forventet. Vi bestemmer og legger stort sett opp til det meste selv, tøylene er frie, men midlene er minimale. Her finnes det som regel én pensumbok i hvert klasserom, og denne eies av læreren. Alle oppgaver skrives opp på tavla, ingen ark blir delt ut. Det som er litt frustrerende med å skulle ha timer her nede, er at vi ikke får noen feedback fra øvingslærerne. Det virker som om læreren min vil snakke så lite engelsk som mulig, og når ting foregår på chichewa, kan jeg ikke akkurat skryte på meg å henge med.  Elevene prøver etter beste evne å føre noen samtaler i ny og ne, men klarer sjelden å overdøve fnisingen til elevene som hører på.
Engelsken de benytter seg av her nede er noe spesiell, og langt ifra den enkleste å forstå seg på. Aner ikke hvor mange ganger jeg har vært nødt til å unnskylde meg, og få folk til å repetere ting de sier. De legger til vokalendinger på nærmest alle ord, og bokstavene l og r brukes stadig om hverandre. Mitt navn for eksempel er ikke Helle, men Herre, widow uttales viddovva, word web blir til wøldwib, - jeg må spisse ørene, med andre ord!

Denne praksisuken har vi undervist i engelsk og expressive arts. Engelsktimene har vært så som så; har øvd på å plassere ord i setninger, og lest norske folkeeventyr (på engelsk selvsagt) og tegnet troll.

Expressive artstimene derimot, har vært insane! Vi fire jentene har lært over 130 std.7 learners å danse Glow! Begynte på mandag med den første av fire deler, og intensiteten og dansegleden blant elevene var magisk. Junie, Elise, Siri og jeg fordelte oss slik at vi hadde litt over 30 learners hver, litt nærmere antallet i norske skoleklasser. Trodde først de ville synes den norske dansingen var alt for enkel, men det måtte mange gjennomganger til, før dansen satt, og vi skulle opp på scenen og fremføre for de andre gruppene.
De to neste dagene gikk vi gjennom del to og tre, og avsluttet det hele med Waka Waka (de kunne jo selvfølgelig teksten, - we are in Africa!), og Waving Flag, til stor jubel fra elevene. Der skortet det ikke akkurat på dansemoves! Kan vel trygt si at vi er de mest populære madamene på Menyekondo nå ;) 

Heldigvis var expressive artstimene det siste på planen disse dagene, for det dryppet bokstavlig talt av oss, når vi hadde danset fra oss siste rest. The multipurpose hall, som vi samlet de drøye 130 elevene i, er på størrelse med en liten håndballbane. Du kan jo tenke deg temperaturen der inne, når alle vrikker og hopper rundt, og gjerne omringer deg for å få danse med madamen, mens solen steker inn gjennom vinduene.. Trodde en stund jeg holdt på å ta kvelden, da jeg drakk de siste dråpene jeg hadde igjen i vannflaska, og varmedisen lå tykk i rommet.

Har filmet det dansende mylderet av unger, men siden ett bilde bruker en halvtime på å lastes opp, tror jeg vi drøyer den filmen til jeg kommer hjem.
I morgen skal fjerde og siste del læres bort, så vi runder nok av denne uken med en skikkelig treningsøkt!

...fem, seks, syv, ått'!

- Helle

You're the angels that make the fairies giggle

Har nettopp kommet hjem fra et rørende besøk på pikehjemmet Tilinanu. Her bor det 35 jenter i alderen 8 til 16år. Stedet drives av et eldre ektepar, som har viet livet sitt til disse jentene. Her i Lilongwe hentes de ”mindre privilegerte” inn av statspersonell, dersom for eksempel naboer har varslet om at barna er blitt foreldreløse, eller om de har foreldre som er usikket til å ta vare på barna. Etter at barna blir hentet inn, legges ansvaret i hendene på de få personene som ofrer det de har, for å brødfø disse barna. Barnehjemmene får ingen statlig kompensasjon, men må klare seg på hjelp fra kirker, veldedige organisasjoner og eventuelle gjester.

Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente meg, da vi kjørte gjennom porten til Tilinanu. Den store, åpne plassen foran det beskjedne murhuset, var inngjerdet av et høyt mursteinsgjerde. På de tre gjerdeveggene sto det skrevet med store bokstaver; HAPPINESS, LOVE og HOPE. Den ydmyke bestyrerinnen kom ut og tok imot oss, mens hun geleidet oss inn hoveddøren til huset. Vel inne ble vi møtt av de vakreste jentene! Alle presenterte seg med navn, skoleklasse og alder, og for mange av studentene var dette nok til å ta til tårene. Vi azongoene blir behandlet som kongelige her nede. Folk løper til med stoler, mens de selv må sitte på harde steingulv, vi blir hyllet opp i skyene og takket for at vi ønsker å møte dem, og de vil gjøre alt godt for oss. Det blir litt feil for meg at de setter seg selv så lavt i forhold til oss, vi er jo likeverdige selv om hudfargen og summen i lommeboka er forskjellig!
Men noe av det jeg setter så stor pris på ved disse varme velkomstene er underholdningen. På Tilinanu, som så mange andre steder, danset og sang jentene for oss, men spesielt én av refrengstrofene stakk hardt i hjertet mitt – ”Our desire is to be educated”! Igjen; noe vi nordmenn tar så altfor lett på.
Jentene på dette barnehjemmet, går heldigvis på skolen, så forhåpentligvis går de en bedre fremtid i møte.

Dette hjemmet er i bunn og grunn et veldig beskjedent hus, med kun det mest nødvendige. Likevel hadde det en følelse av hjem og varme over seg, det var ikke bare et midlertidig oppholdssted.  Alle veggene var malt i duse grønn-, gul- og rosatoner, overalt var det veggmalerier med bilder av prinsesser, enhjørninger, feer, slott, stjerner og hjerter. Og setningene som sto skrevet på veggene var så vakre:
You’re the shining stars of Tilinanu
You’re the angels that make the fairies giggle
You are angels – you can be whoever you want to be. Reach for the stars and you’ll never fall

Jentene viste oss stolt rundt i huset, de viste oss de to soverommene med køyesenger og små skuffer med klær og personlige eiendeler. Vi fikk også lov til å gi dem noen av tingene vi har tatt med fra Norge, noe de satt stor pris på. Hvert av soverommene inneholdt også ett toalett og to dusjkabinetter med vaskebaljer.

Historiene til jentene fikk vi ikke vite noe om, bestyreren fortalte at når jentene først kommer til hjemmet, går de gjennom en prosess med mye sorg og tårer, og dette ønsket de ikke å rippe opp i. Og forståelig er det. Det var vanskelig å ikke la tankene vandre omkring hvilke fortider disse vakre, livsglade jentene har. Hva de har vært gjennom, og hvilke grusomme skjebner de og deres familier har møtt. Men jeg tror det er viktig å fokusere på hva de har nå, og at de faktisk har blitt gitt en mulighet til en bedre fremtid enn utgangspunktet. På Tilinanu får jentene et trygt sted å sove, de får mat og kjærlighet, de får en verdi og selvrespekt igjen. 

Med hjertet i halsen

- Helle

Lysglimt fra helgen

Dette har vært en deilig helg! Tror de fleste av oss trengte en avkobling etter uken som har gått, med alle nye inntrykk og opplevelser. Føler jeg begynner å venne meg til hverdagen her nede, nå. Vi har lært oss hvor man skal spise, uten å måtte stasjonere seg på badet resten av kvelden, hvor vi skal handle for å få de varene vi trenger til gunstige priser, og et par ord på chechewa har jeg også delvis fått med meg. Men, den ene tingen jeg tviler sterkt på at jeg kommer til å venne meg til, er været her! Det ene minuttet skinner solen sylskarpt og strålende, det neste bøtter det nedpå ned med regn.

Tidlig lørdag morgen åpnet vi gardinene til strålende sol, så vi hoppet i bikiniene og satte kursen mot Lake Malawi. På veien kjørte vi forbi en stor trailer som lå veltet i grøften, og oppmøtet var enormt. Menn sto på hver sin side av veien, og en stor klynge med barn satt på en gressflekk og fulgte ivrig med. Sjåføren vår fortalte at her i Malawi har de ikke kranbiler for å få bilene på veien igjen, her bruker de traktorer.

Etter å ha kjørt et stykke, åpnet plutselig himmelen seg over oss, og det var så vidt vi kunne se en meter foran bilen. Stemningen ble litt dempet, og vi begynte å tenke på om den to timer lange kjøreturen ville være forgjeves. Istedenfor å kjøre direkte til laken, stoppet vi innom et stort tremarked, med mange små, mørke boder liggende i rekke langs veien. Her selges det alt fra trommer og diverse instrumenter, til bilder, smykker, boller, fat og figurer, alt i tre.
Når den hvite bilen vår stoppet i veikanten, strømmet selgerne til, og prøvde desperat å lokke oss inn i deres sjapper. Vi fikk virkelig prøvd ut pruteegenskapene våre, noen flinkere enn andre. Selv tror jeg pruting er noe av det værste jeg vet, det er så masete og frustrerende, de jeg handlet av ble jo superfornøyde, da de fikk lurt ut noen ekstra kwacha enn forventet av oppgitte meg! Ellers var selgerne veldig interesserte i hvilke eiendeler vi hadde med oss, om vi ville bytte mot deres varer. Klokken min mot ei bilderamme? – tror ikke dét. Men noe fikk vi byttet, Elise fikk seg bl.a ei tromme i bytte mot fotballen hun hadde med.

Videre på veien klarnet været opp igjen, og solen viste seg fra sin beste side. Som de fleste steder vi besøker her nede, ble vi straks gjenkjent på hotellet ved Lake Malawi, og vi kom oss fort som fy ned til den varme stranden, strakte oss ut på håndklærne, og nøt solen. Dette er et rart syn for menneskene her nede, har vi fått høre. De kan ikke fatte at vi vil ligge pal i den varme solen, og bli mørkere i huden! Klarte ikke å motstå laken denne gangen, men gud så deilig det var å bade der! Varmt, klart ferskvann, langgrunn, finkornet, ren sand – frelse i den varme solen :)

Det fine været holdt seg ut dagen, og hjemme i sengen merket jeg godt at dette landet ligger rett under ekvator, foråsiresånn! Om kvelden sto det brus og godis på menyen, litt annen kost enn ellers på lørdager..
Søndagen var været så som så, men vi fikk noen late timer ute ved bassenget.
Nå har jeg ordnet meg Malawisk telefonnummer også, så det har vært deilig å høre igjen stemmene til mine kjære der hjemme!

I dag har vi undervist på Mwenyokondo, og planen videre er å besøke et barnehjem, - så det blir nok en følelsesladet ettermiddag. Forteller mer om dette i kveld, kanskje jeg får lastet opp noen bilder også!

Madame

En uke har gått siden jeg desperat prøvde å presse det jeg hadde av pikkpakk ned i de allerede sprekkferdige koffertene hjemme i snøfylte Norge. Har opplevd så utrolig mye den siste uken, at det føles som om jeg har vært her i Malawi i mange uker allerede. Mye har vi sett og opplevd, og med fire gjenstående uker er det fortsatt much more to come!

Jeg får vel fortelle om mine første par praksisdager på Mwenyokondo Primary School. Torsdag morgen klokken 9, troppet vi fire jentene opp på skolen, og ble tatt hjertelig imot av skolens rektor, en liten mann med et energinivå på hundreogørten prosent. Etter en halvtimes prat på rektors kontor, som stort sett omhandlet hans tidligere norgesbesøk, og fremvisning av en mengde fotografier (menneskene her elsker, og da mener jeg elsker, bilder! Både å vise frem bilder, og å bli tatt bilde av.). Praksislærerne våre hentet oss og fulgte oss til klasserommene, der vi de to første dagene skulle opptre som observatører, Siri og Junie i standard 7A, Elise og jeg i standard 7B. Siden klassene her er aldersblandede, kalles de standard, og std.7 består av omtrent 130 learners fra 10-16år.

Fagene på skolen så i begynnelsen ikke ut til å være så langt ifra den norske skolen, bortsett fra at alle fag, med unntak av chechewa – morsmålsfaget, undervises på engelsk. Da tenker jeg på matte, naturfag, engelsk og samfunnsfag.

I Norge føler jeg at det vi lærer i de ulike fagene, stort sett er til for å komme oss videre til høyere nivåer. Vi ivrer etter karakterer for å komme oss til neste skole, og slik ruller ballen, til vi en dag er ferdig utdannede. Denne ”logikken” kan ikke sammenliknes med det Malawiske skoleutbyttet. Her lærer de for å leve. Elevene lærer om farlige sykdommer, spesielt HIV og AIDS, de lærer om nestekjærlighet for de lite privilegerte, om jordbruk og diverse håndverkkunnskaper. Man legger vekt på viktige kunnskaper som skal hjelpe disse barna med å takle realitetene i dagliglivet. Her underligger fagene agriculture (jordbruk), expressive arts og life skills.

Etter torsdagens observasjonspraksis, satt jeg igjen med en følelse at dette er en umulig oppgave. Hvordan skal jeg kunne ha ansvaret for å lære the learners om for eksempel dødsdommen HIV/AIDS? Lærerne ble sjokket da jeg fortalte at dette er en sykdom vi stort sett ikke møter i Norge. De kunne ikke fatte at jeg ikke kjenner til en eneste person med denne sykdommen. Jeg har ikke noe som helst forhold til denne grusomme diagnosen, og jeg føler meg ikke i stand til å stå foran en klasse og undervise om dette, der både noen av elevene, og trolig mange av deres foreldre har en grusomt nær tilknytting til emnet.  

Til tross for fortvilelsen som hang igjen etter torsdagen, ikledde vi oss igjen de lange skjørtene, og troppet opp på skolen i dag morges. Faget vi ble møtt med til første time var matematikk, så der var det lettere å kjenne seg igjen. Engelsktimen andre time fløy forbi uten store overraskelser, og snart var det klart for science. Noen av elevene hadde vært ute i nabolaget og samlet leire, for i sciencetimen skulle elevene lære seg å lage potter og krukker, noe trolig en del av de vil selge eller lage i fremtiden. 

Iveren blant the learners var stor, da timen skulle holdes ute, i skyggen av et stort mangotre! Elise og jeg ble fulgt ut av en stor horde med elever, og etter oss løp to av guttene med plaststoler som madamene skulle få sitte på. Ja, våre nye navn er ikke lenger visitor, men Madame(!). Hmm...klinger ikke helt i mine ører. 

På plenen rundt oss satt the learners i små grupper, og modellerte den klissete, gråblå leiren. Alle øyne ble rettet mot Elise og meg, og de 66 elevene ble muse stille, da de nye madamene satte seg med beina i kors under skjørtene, på BAKKEN på deres nivå, og spurte om vi også kunne få delta.  Ei jente moste den fine krukken hun hadde i hånden, for så å overrekke leireklumpen til meg. Iveren og latteren brøt ut, og mange av barna flokket seg om oss, de ville få med seg de rare madamene som satt på bakken og skitnet seg til. Nå var ikke barna lenger rolige og tilbaketrukne. De skravlet og lo, og stemningen på det lille verkstedet var på topp! Jeg fortalte om Norge og det hvite, kalde ”regnet”, som ligger som et teppe over landet vårt. ”So that’s why you all are so white..?”

Dagen i dag har altså vært litt mer oppløftende enn gårsdagen, den har tent et lite håp om at denne praksisen skal gå fint for seg! Alle fire jentene har bestemt seg for å undervise i engelsk og expressive arts på mandag. Da er det norske folkeeventyr og glow-dansen som står på menyen. Litt parodisk at vi skal lære de å danse!

Avsluttet dagen med en tur innom det flotte Sunbird Capitol Hotel, strakte oss ut på solsengene, og var klare for å nyte dagen. Selvfølgelig åpnet himmelen seg etter en stund, men et par timer i solen fikk vi i det minste. 

Sunbird er samme hotellkjede som hotellet ved den fantastiske Lake Malawi, hvor vi etter planen skal tilbake i morgen. Hvis ikke værgudene bestemmer seg for å vri opp skyene enda en gang da, vel og merke. Helgen er deilig her i Malawi!

Jeg glemte vel å fortelle om de store ”tornadoene” vi så i horisonten, da vi var ved Lake Malawi forrige uke..? Svært sjelden ser man dette fenomenet her nede, men de store, sorte, tornadoliknende silhuettene er faktisk store insektssvermer!! Hvorfor disse forekommer, fikk jeg ikke vite, men takk Gud for at de var så langt borte fra oss! Satser på godt vær og null insektstornadoer i morgen. Fristebilder skal selvfølgelig tilbakebringes ;)

God helg allihopa!!

Welcomo! Skolebesøk i Lilongwe

Dagene som har gått, har vært et par dager som har gitt kraftige inntrykk. De har satt følelser i sving hos oss alle, og når jeg leser gjennom hva jeg tidligere har skrevet, virker det nesten som at jeg har sett lyset av å være her nede! Tingen er vel heller at jeg har sett mørket, mørket i den forstand at jeg har sett hvor dårlige kår mennesker kan leve under, hvor lite de materielle tingene betyr for menneskene her nede, men også hvor lite som skal til for å få frem et smil i ellers så alvorlige ansikter. Det er så vanskelig å lese følelser i ansikter jeg ser her. Og man blir så nysgjerrig på historien bak personen ansiktet tilhører. Av det jeg har oppfattet, finnes det to typer uttrykk i menneskenes ansikter, -alvorlig/tomt eller store smil. Og det er deilig å se at om vi ikke kan kommunisere med språk, utgjør et smil en stor form for samspill mellom oss studentene, og the learners, elevene, vi møter!

I løpet av de to dagene vi har besøkt praksisskolene, og dagen i dag, vår første praksisdag, har jeg hatt et stort behov for tid til å fordøye alle nye inntrykk, nye bilder, nye opplevelser.

Nå har vi altså besøkt alle de fem praksisskolene, alle unike på hver sin måte. Tirsdag gikk startskuddet for besøkene, og fikk omvisning på skolene Chandkanwe- og Chinsapo Primary School. De første møtene med disse skolene var ganske overveldende, det var mye oppstyr rundt oss nykommerne, men grunnet uanmeldt åpen himmel rundt lunsjtider, kastet vi inn håndkleet og avsluttet rundturen etter disse to skolene.

Og godt var dét. Nye kapitler var klare for å fordøyes, mange tanker surret rundt i hodet. ..en jente slikket seg faktisk i håndflaten etter å ha hilst på oss ”azongoene”. Det sier vel sitt om hvor spesielt det er for disse barna å få hilse på oss!

Ikke alle har klasserom, -her foregår undervisningen ute ved et tre.

Besøksdag nummer to var igjen en dag full av kontraster. Den første skolen vi besøkte, Bambino, er en privatskole, internatskole for mange av elevene helt ned til førstetrinn. Gjennomsnittlig dagsinntekt per innbygger her i Malawi ligger på omkring 1US $, Bambino koster ca 1000kr/mnd, så det sier seg selv at dette er en skole for de høyst privilegerte. Her løp det ingen barn imot oss da vi ankom, klassenes elevantall var på linje med norske, uniformer var et must, og roen var senket over denne skolen. Litt av en kontrast til de skolene vi besøkte dagen før! Her hadde elevene de skrivesakene og bøkene de trengte, elevene satt ved skrivepulter, den stramme lukten som minnet om fjøs, noe vi møtte på de andre skolene, fantes ikke, og til og med kunnskapene til elevene virket rikere. Her var det ikke mye som minnet om de skolehverdagene vi hadde opplevd dagen i forveien, lite minnet om den travle byen vi bor i, det eneste bildet som ikke sto helt i samsvar med denne privatskolen, var fangene fra fengselet i nærheten som slo den store gressmatten foran skolebygningen.

Neste skole på runden, var Chatuwa Primary school. Her var vi tilbake hos de ivrige, ropende, imøtekommende barna! Etter en omvisning på denne skolen, fikk reisefølget på 18 plante hvert vårt lille tre. Dette er visst en tradisjon for praktikantene her nede, og var til glede for både Chatuwa og oss. Da har vi en grunn for å komme tilbake, - vanne treet og se hvor stort det har vokst seg!
Opplevelsen som fikk tårene til å trille hos mange av studentene, var da en gruppe learners hadde forberedt et dansenummer til ære for oss. I en stor hall, på en scene, sittende i gamle plaststoler, fikk vi servert brus og kjeks, mens elevene fremførte sitt flotte nummer. Snakk om rytmer og danseglede, og ikke minst bootyshakin’! Shakira ain’t got nothing on Chatuwa!
Overveldelsen blant jentene kom nok som en reaksjon på alle inntrykkene vi har fått den siste knappe uken, inntrykk det har vært vanskelig å ta helt inn på kroppen, realiteter som det er lettere å holde på kontrollert avstand. Mye av det vi ser her nede, er ”ting man bare ser på tv”..

Den siste skolen vi besøkte, er den skolen som skal være min praksisskole de kommende fire ukene. Mwenyokondo Primary School. Mottakelsen vi fikk her, var toppen av kransekaken! Siden dette besøket hendte da en del av elevene var ferdige for dagen, var lærerne oppstilt, klare for å ta imot oss, de fleste vuggende fra side til side til den herlige afrikanske musikken som sprutet ut av et par høytalere. Våre fire veiledere ble alle mottatt med blomster overrakt fra fire jenter, som bøyde seg helt ned til bakkenivå, når disse overraktes. Her i Malawi viser barna stor respekt for lærere, foreldre og eldre, ved å senke seg ned på et lavere nivå ved hver konfrontasjon.

Siri, Junie, Elise og jeg, vi som skal ha praksis på denne skolen, hadde møte med våre fire praksislærere, mens resten av jentene igjen plantet trær. Etter dette var det tid for taler, danseoppvisninger (tårefrie sådan), bønner, og atter taler i skolens store stolthet, en forsamlingssal laget med midler fra den norske Geitung skole. Det hele ble avsluttet med at alle som én måtte ut på gulvet, og danse med de rytmer og skills man har. Uten tvil er dette for min del den skolen som virkelig utmerket seg blant de fem skolene, og det blir spennende å se hvordan praksisen forløper seg her! 

Et lite utdrag
- Helle

AZONGO!

Bilen med fjorten spente (hvite) studenter ruller gjennom røde, leirete og støvete gater, fulle av hull og mennesker. Nedslitte, enetasjes murhus ligger tett på begge sider av veien, med en og annen grønn flekk med dyrket jord inni mellom. Menneskene vi passerer stirrer på oss med uttrykksløse ansikter, er det interesse, frykt, misnøye, glede eller ren nysgjerrighet som skjuler seg bak øynene deres, som sitter som klistret på vinduene på den store, hvite bilen?

Det kryr av mennesker og dyr, mennesker som forhandler med gateselgerne som selger alt fra overmoden frukt, til gamle sylindere, mennesker som henger ved hushjørnene og skravler om alt mellom himmel og jord, damer som bærer småbarn i fatler på ryggen eller magen, mennesker som bare er til. Klærne deres er hullete og skitne av støv og rød leire, noen har ikke sko.

Bilen nærmer seg en stor jernport, og sjåføren tuter til vakten på innsiden. Porten åpnes, og et mylder av skrikende barn løper mot oss. De peker på bilen, og vinker, mens de roper ”AZONGO” høyt i kor. Det er ikke vanskelig å forstå hva dette ordet betyr, - hviting. Men de roper det ikke for å være nedlatende, de roper det av interesse, av nysgjerrighet, av glede! Bilen kommer seg nesten ikke frem i mylderet av unger, når den endelig stanser, er det nesten umulig å komme seg ut. Barna har flokket seg rundt den, de knuffer og dytter for å komme seg nærmest mulig dørene på bilen, nærmest mulig azongoene.

I dag har vi altså vært på praksisskolebesøk! Det har gitt mange sterke inntrykk, men det som har truffet meg mest er ikke det at det er synd på disse barna, eller tanken på hvor ille de har det. Jeg har sett så utrolig mye glede i dag, glede over de små tingene vi nordmenn er så dårlige til å sette pris på. At disse barna i det hele tatt har mulighet til å få gå på skolen, om det så er over hundre ”learners” stablet nærmest i høyden i klasserom på 10*10 meter. At de har noe å ta seg til, en mykere hverdag enn mange andre på deres alder, at de blir gitt muligheten til en bedre fremtid.

Vanlig med store antall learners i hver klasse! 

"Litt" overfylt klasserom! - slik sitter faktisk the learners i en del rom.

Det er enda tre skoler det gjenstår for oss å besøke, og i morgen skal vi blant annet besøke den skolen der jeg skal ha min praksis. Det er litt skremmende å tenke på at jeg skal lede undervisningen for så store grupper med barn, men de er utrolig disiplinerte her nede, så det skal nok gå bra!

Har for så vidt også vært på sykehusbesøk her i Malawi i dag! Har fått en kraftig infeksjon i armhulen, som har spredt seg, så da var det ikke annet å gjøre, enn å oppsøke legen. Og godt var det, - hetetokter og smerter er ikke alfaomega i denne fuktige varmen. På to minutter var besøket over, 5000 kwacha som tilsvarer ca 200NOK (type ingenting for legebesøk og medisiner) forsvant fra lommeboken, og ut kom jeg med både penicillin og sterke smertestillende som gjør at jeg slokner tvert. Så nå skal jeg ta medisinene mine, og sette godviljen til for morgendagen!

From Malawi with love

- Helle

Kontrastblandet luksus

Solen sto allerede høyt på himmelen når jeg våknet i dag. Klokken 8 på morgenen stablet vi oss inn i den trange bilen, med en halvannen times biltur til Lake Malawi foran oss. Det var offisiell fridag for skolene i dag, derfor utsatte vi skolebesøkene til i morgen.

På veien til laken kjørte vi forbi en rekke biler med lasteplan overfylte av mennesker, hovedsakelig fiskere og kjøpmenn på vei til det 27.district of Malawi, - og her er det tut og kjør, foråsiresånn! Eller nærmere bestemt tut og blink. Her har visst ikke bilene mye bremser å skryte av, kjører bilen foran for treigt, blinker man med alle lysene og tuter gjentatte ganger for å vise at man skal kjøre forbi. Alt fra barn, sykler, dyr og andre mennesker har bare å hoppe ut av veien. Var millimeter fra å krasje med en overlastet sykkel, men vi kom oss heldigvis hele frem til den fantastiske Lake Malawi.

Ofret våre stakars medstudenter, som har praksis hjemme i kalde, glatte Norge, et par tanker da vi kjørte gjennom den voktede porten til strandhotellet, der vi skulle tilbringe dagen. Lake Malawi var fantastisk, med glovarm langstrakt strand, flotte omgivelser, utrolig fristende dyrerikt vann, og det deilige, avkjølende bassenget på hotellet! Litt skeptiske til selve sjøen, brettet vi oss ut i den varme sanden, og nøt ”praksisen” vår (Badingen foregikk for min del i bassenget..!). En del av jentene dro på båttur utover dagen, men fem av oss ble igjen for å slikke sol, -føler det var et kjempesmart valg nå, gruer meg til å hoppe i dusjen og svi av meg deler av huden! Menmen, i morgen er det skolebesøk, så da må vi dekke til de røde kroppsdelene uansett.

Under de lange bilturene fikk vi sett mye av Malawibefolkningens hverdag. Til tross for levestandarden i dette landet, er de små landsbyene forseggjorte, små hus med stråtak står plassert i små klynger, og markene rundt husene er ryddige og frodige, linet opp med det hver familie dyrker. Kyr og geiter kryr det av her, de går i ett med menneskene, helt opptil husveggene og overalt på veiene. Tut og kjør ;) Ellers var det utrolig mange mennesker som virkelig jobbet hardt langs denne veien. Damer som bar sikkert over halve sin kroppsvekt på hodet, og de små jentene som øvde seg til dette, så vi stadig. Barna pekte på oss og ropte whiteies når vi kjørte forbi, og strakte seg gjennom de åpne vinduene for å ta på oss.

I morgen er det skolebesøk som står på planen, vi skal i møter med rektorene og få omvisning på de fem praksisskolene. Kjenner jeg er spent på møte disse menneskene, siden vi i dag bare har vært fotografturister, og har prøvd å suge til oss det vi har sett i den raske forbifarten av alle menneskene og omgivelsene. Dette virker virkelig som en totalt annen verden, så langt ifra det trygge Norge jeg er vant med.

Har fortsatt problemer med opplastingen av bilder, i Afrika tar ting den tiden det trenger…

So long.. farewell!