Villagewalking

”Forbered dere på at dette blir veldig sterkt!”

- Vi var på et barnehjem om mandagen, så vi skal vel klare å takle dette..?
”Barnehjemmet er INGENTING i forhold til dette. Jeg sier bare; forbered dere!”

Torsdag morgen går vi ut av porten ved Mwenyekondo Primary School. Ute på den rødstøvete, forsøplede veien kjenner jeg den søte, motbydelige lukten av søppel, som jeg har kjent så mange ganger før her nede, sive mot meg. Vi går langs den høye muren som innhegner praksisskolen vår. Etter hundre meter vender den i rett vinkel mot høyre. Stanken slår imot meg. Pust med munnen, pust med munnen! Jeg hører mammas stemme i hodet.

Hver dag har vi kjørt langs Mwenyekondo Village, men nå skal vi på innsiden, - vi skal se hvordan menneskene i denne landsbyen bor, se hvor flesteparten av elevene på skolen tilbringer fritiden sin. Mennesker strømmer til, der vi går mellom skitne, morkne murhus. Mange skal hilse, ta oss i hånden, komme litt nærmere enn hva min komfortsone tilsier. Noen er skeptiske til disse nykommerne, de gjemmer seg bak hushjørnene, men følger likevel nøye med på oss. Barn kommer oss løpende i møte, kameraene våre fungerer som magneter. Noen av barna er ikke fult så begeistret. En del av de yngre løper redde og gråtende bort, - hvorfor ser disse ukjente menneskene så annerledes ut?

Stillestående, skittent vann blandet med søppel, lager groper i det ellers så kuperte underlaget. Høner og diverse andre andeliknende dyr løper titt og ofte forbi oss der vi går på de smale stiene mellom husene. Eller, jeg vil vel nesten ikke karakterisere det som hus. Fra utsiden ser de ut som små hytter uten glass i vinduene, noen steder er det bare smale åpninger istedenfor dører. Takene består som regel av strå; blikkplater for de heldigste. Murpuss og malingsrester ser ut til å falle av ved det minste vindpust, og hele strøket har vel sett sine bedre dager for noe som, etter synet å dømme, virker som et par hundreår siden. Jeg lurer på hvordan dette så ut som nytt? Var det noen gang et håp om at dette skulle bli et respektabelt og ålreit nabolag?

Å, nei, den stanken igjen. Bare mer intens. Gjødsel? ”Som regel er det mellom tre til fem familier som deler ett toalett.” En av lærerne fra skolen vår, som har blitt med som guide, peker på et falleferdig skur(?), bestående av fire halvannen meter høye stokker, tildekt av sammenlappede deler av gammel pressenning, papp og plastikk.  Dette er altså ”badet” til de familiene i hyttene som omkranser det. Det går ikke an å ta dette innover seg. Jeg ser på det, og nikker forståelsesfullt, prøver å ikke vise misnøyen min, prøver å virke overbevisende om at dette er okei for meg.

Men dette er ikke okei. Det er helt sinnssykt! Sinnssykt at mennesker kan leve under slike kår, at de kan klare seg på så lite. Sinnssykt at det er så stor forskjell på mennesker, et par flyreiser unna er himmelriket i forhold til dette.

Mennesker er tilpassningsdyktige. De har et overlevelsesinstinkt som overgår det meste. Beboerne i Mwenyekondo Village overlever den harde hverdagen ved å utnytte de ressursene de har. Overalt ser vi maismel ligge og godgjøre seg på store stråmatter i solen.  Maisplantene vokser grønne og frodige opp av søppeldyngene langs stien. De bruker maismelet til å lage den grøtliknende, vanligste maten i landsbyen; nsima, næringsfattig, men mettende.  I små boder selger forhandlere oljer, nøtter, krydder, frukt, tørket sild i små hauger, og ferskt kjøtt. Med ferskt mener jeg at lammeullen ligger under disken, ved siden av innvollene, noe fluene ser ut til å sette stor pris på. De fleste av selgerne her stiller villig opp når vi knipser med kameraene våre. Flere av damene, derimot, er skeptiske. De hytter med neven, og skriker ord på chichewa etter oss. Ikke alle er like glade i fremmede.

En røyklukt slår imot meg. Det lukter svidd hud. Ved inngangspartiet til en av hyttene sitter det en mann og en dame og røyker geitehoder. Hele geitehoder, med horn, pels og det hele! ”Vi har jo smalahove i Norge også..” prøver noen seg å si. Men ansiktsuttrykkene våre viser stor avsky. Damen bare skrattler når hun ser at jeg, etter beste evne, prøver å hindre haken i å falle ned på brystet, mens jeg tar et par skritt nærmere for å knipse et bilde.

Etter en time med intense inntrykk, kommer vi mot en åpning mellom hyttene. Endelig er vi ute på den røde veien igjen, etter noe som føles ut som en evighet i labyrinten av mennesker uten skikkelige klær og fottøy, søppel, leire, støv og murhytter. På veien tilbake til skolen går vi forbi et bruktmarked som ser ut til å være storimportør av second handtruser. Vi passerer menn med sykler overlasset av ved. Disse sykler hjemmefra i firetiden på morgenen, for å rekke frem til markedet klokken tolv. Veden kan de få opptil 150NOK kroner for..
Når du tror du har sett det meste, dukker det alltid opp noe mer. Mellom to små maisåkere sitter det en gammel kone med et lite teppe foran seg. På teppet ligger det røtter og urter av alle mulige slag. Konen er en gammel, lokal doktor, eller, med andre ord; heksedoktor. Guiden vår forteller at denne damen kan kurere det meste. Spesielt nevner han fruktbarhet. ”Du lager små snitt i huden, og smører inn i sårene det heksedoktoren gir deg. Etter tre-fire måneder er du gravid. Men det må selvfølgelig en mann til.”
Jeg klarer ikke å dy meg, og kommenterer at tankens kraft har mye å si. ”Jeg har sett det, det funker!” får jeg som svar.

Sterk opplevelse – nja, absurd? Absolutt!

- Helle