Just in case you're wondering..

Her lever vi i beste velgående! Need I say more? Prøver å nyte den siste uken til det fulle, blant alle avtaler og avslutninger. Dere hører nok fra meg når det nærmer seg slutten her.
Dere skulle bare visst hvor vondt det gjør å være solbrent i Afrika nå på vinteren!
- Helle 

Malawisk sportspirit

Så mye å gjøre, men alt for liten tid. Denne uken har gått kast i kast. Praksisen går sin vante gang, denne uken har vi byttet klasser, fra std.7 A og B, til C og D. Vi kjører derfor samme opplegg som vi gjorde de første to ukene, så vi har fått svettet fra oss til Glow denne uken også. Målet er vel å få alle de nesten 300 syvendeklassingene til å danse den sammen med oss på avslutningen neste uke!

Torsdag arrangerte vi en fotballkamp mellom privatskolen Bambino og et blandet lag fra de fire offentlige skolene våre. Vi jentene var med på de to totimers treningene tirsdag og onsdag. Forstår ikke hvordan de klarte å løpe rundt ute i solen, var varmt nok for oss å sitte i skyggen.. Vi vartet opp med vafler, sandwicher, vann og frukt og ikke minst SKO. Flesteparten av de 16 elevene fra de offentlige skolene, spilte enten barbeint eller med én sko på skytterfoten. Bambinoelevene nektet å spille uten sko, de er jo en god del høyere oppe på den materialistiske rangsstigen enn elevene fra de offentlige skolene, som de mente var herdet til å spille barføtte. Det ble bestemt at enten hadde alle sko, eller ingen, så da var det bare for oss jentene å grave frem diverse sko fra kofferten. Da jeg dro frem posene med sko, var ikke maten så viktig lenger. Det skoløse antallet føtter var nærmest fordoblet, meningen var jo den at de uten sko skulle få først.
På kampdagen fikset vi både sko og drakter til alle elvene, vi sto som gale tilskuere og ropte på sidelinjen. Kan vel trygt si at Bambino hadde alle odds på sin side, de spilte med skolelaget sitt, mot et blandet lag som hadde trent kun fire timer sammen.
Kampen ble holdt på Bambino, og heiagjengen var diger. Elever og lærere løp rundt og rundt banen, mens de sang, ropte og danset, - nå skulle de vise hvem som var best..!

Til alles forbauselse ble sluttresultatet 4-1. – Til de offentlige! Utrolig moro for de mindre privilegerte, og ikke minst for de ivrige madamene :) Som seg hør og bør på en afrikansk fotballkamp, ble de stakars hoveddommerne, Tine og Camilla, møtt med sinte tilrop fra tilskuerne, mens vi overlykkelige stormet banen.
Bambino hadde selvfølgelig tatt seieren på forskudd, de er vant til å gjøre det bedre enn de offentlige skolene, så de nektet å bli avbildet, og rev i stykker det fine diplomet de hadde fått av oss. Svært opptatte av disiplin, som de er på Bambino, endte denne oppførselen i at hele laget måtte skrive hver sin statement, unnskyldning til oss, og gutten som ødela diplomet ble utvist på ”livstid”. Tror vi får gjort noe med dette, vil jo ikke at gutten skal måtte flytte fra skolen, på grunn av litt dårlig sportsånd..
Vinnerlagets premie var å spille mot the teacherstudents, altså oss! Mens noen av oss gjorde klar mat og drikke til de tapre spillerne, dro jentene inn seieren med 2-1!

Fredag besøkte vi landsbyen til SOS Barnebyer. Her var det kjempefint, liknet en hvilken som helst småby i Danmark! Mange gater snirklet seg rundt inne på det store området, fine murhus rommet ti og ti barn, og det virket i det hele veldig gjennomført og forseggjort. Fikk dessverre ikke lov til å ta bilder der inne, men Heidi, veilederen vår fra Kjølberg, fikk hilst på og gitt gaver til det vakre fadderbarnet sitt. Gutten er omkring 2 år gammel, og hadde kommet til SOS når han var rundt ett år, begge foreldrene var allerede døde. De fleste av historiene til barna her, er dessverre tragiske, men her så vi virkelig at hjelpen fra fadderne kommer godt til nytte!

I går kveld var vi ute med rektoren på skolen vår, Mr. John Tembwe, og Mr. Robert Thom. Et interessant møte med afrikansk uteliv. Hele gjengen er støle og fine i både lår, rumper og hofter i dag, fikk virkelig danset og svettet fra oss på de forskjellige, lokale utestedene! Tror ikke bildene derfra er noe særlig å vise frem, ser ut som om vi har vært ute på en real treningsøkt..
Men moro var det!
Har slikket sol igjen i dag, og noen har tatt i kraftig, for å møte kulden hjemme! Hehe..
I kveld skal noen av oss på bbq til de karene vi var ute med på onsdag. Endelig en lørdag som kan måles med de vi har hjemme!

Ha en fin helg alle sammen! Jeg skal nyte min siste her i Malawi..

Må forresten vise dere denne vakre prinsessen min, som ble dronningen av BUS i går <3 Elsk!

- Helle

Circle of life

Etter en noe turbulent fredagsmorgen, var vi omsider klare for safari! Reisefølget på 17 ble fordelt i to biler, med upåklagelig større plass enn den kjærra vi vanligvis forflytter oss i her nede. Etter to timer på veien, kom vi til grensen mellom Malawi og Zambia. Eller grensen ut av Malawi, og inn i Zambia, bør jeg vel kanskje kalle det. Først var det den Malawiske grensekontrollen som skulle besøkes. Pass ble stemplet, bildeknipsing var strengt forbudt, og de evige skjemaene om hvorfor vi ønsker å forlate landet, hvor mye penger vi har brukt under besøket etc. måtte fylles ut.
Vel ute av kontrollen, spaserte vi over ”no man’s land” til Zambia, hvor vi måtte gjennom en ny pass -, vaksinasjonskort – og skjemakontroll.

Litt venting, og mange nysgjerrige blikk senere, fortsatte vi den syv timer lange turen til Luangwa. Etter en times kjøring gjennom by og tettbebyggelse, gjensto en rumperisting av nye dimensjoner.  I nesten fire timer kjørte vi på støvete veier bestående av store hull, steiner og dumper. Trodde flyreisen ned til Malawi var tung for kropp og sjel, men dette tok kaka! Etter noe som føltes som en evighet, kom vi endelig inn på den smale skogsveien som førte til Marula Lodge.
På gårdsplassen ble vi møtt av bavianer og andre småaper, og glemte fort de sovnede rumpene. Marula Lodge er en sjarmerende plass, med rikt dyreliv og små hytter plassert rundt om i hagen. Den første kvelden gikk ganske fort for seg. Det ble servert god mat, og deretter gjaldt det å komme seg fortest mulig i seng.

Klokken fem ble vi vekket lørdags morgen. Vi dynket oss i myggspray, og satte kursen over elven som huser både krokodiller og flodhester, til South Luangwa National Park. Grunnet den vedvarende regntiden, er den store nasjonalparken grønn og frodig, og det tok ikke lang tid før impalaer, antiloper og sebraer flokket seg langs veiene.
Vi kjørte rundt i parken, på utkikk etter alle mulige dyr, til klokken var rundt 11. Veldig spesielt å se store elefanter spasere forbi oss langs veien, se hvor høye og flotte giraffer er. Se det varierte fulgelivet, pumbaer og apekatter, og ikke minst den flotte naturen som er levebrødet til disse dyrene.

Mellom lunsj- og middagstid, fikk vi jentene tid til soling og bading ved Lodgen, før det var klart for kveldssafari. Litt medtatt for ikke å ha sett hverken løver eller leoparder, klatret vi opp i de høye, åpne bilene, krysset fingrene, og dro av gårde igjen. Gjett om sjåføren/guiden vår gikk all in for å gi oss valuta for pengene! Med en speed langt over fartsgrensen rattet han i vei mellom busker og trær, fant spor etter løver, og mente at han kunne lukte dem. Vi suste forbi elefanter og giraffer, nå var det løver vi skulle få se. En god stunds leting seinere, hørte vi kraftige løvebrøl, og på en nokså åpen slette, spaserte to løver før de stanset omkring 20meter fra bilen vår, og la seg ned for å slappe av. De vasket seg og rullet rundt som vakre, mektige katter, og etter en stund klatret de faktisk opp i et tre like ved, og tittet ned på oss mellom løv og greiner.

Fasinerte som vi var av løvene, rakk vi akkurat ned til elven, før solen forsvant i de rosa skyene. Nøt en etterlengtet øl i solnedgangen, og klarte ikke helt å se for meg den februarmåned jeg er vant med. Med høylydte flodhester i bakgrunnen, snørte jeg igjen alt som fantes av åpen hudtilgang, før bilenes lyskastere ble slått på, og vi skulle ut og se etter dyr i mørket blant alle de svermende insektene.
Vi fant dessverre ingen nye dyr på veien hjem, men ved siden av en liten innsjø sto flodhester pyntet som til bryllup.  Innsjøen er nemlig dekket av planter og blomster, så når flodhestene trakk opp til overflaten for lallestund, fikk de med seg store kranser av blomster på hode og rygg :)

Tilbake i Lilongwe, Malawi, har vi nå halvannen uke igjen, før vi reiser tilbake til vinterland. Vi har så mye vi ønsker å få med oss, så mange steder vi vil besøke, men det føles som om tiden ikke strekker til. Jeg må, som min kjære nabo Junie, beklage for at bloggingen ikke får den største oppmerksomheten akkurat nå. Jeg hadde så mye å skrive om for noen uker siden, så mange inntrykk å fordøye, så mye jeg ønsket å formidle. Alt skulle dokumenteres både skriftlig og billedlig, alt var så nytt og spennende. Etter å ha undervist en stund på Mwenyekondo, vært omkring i nabolaget og kommet nærmere innpå menneskene som bor her, har jeg begynt å venne meg til at ting går sin gang her nede, på tross av den store mangelen av ressurser og levevilkår. Jeg blir ikke like sjokkert eller forbauset lenger når jeg ser hvordan folk sliter for å få hjulet til å gå rundt, tiggerne med de invalide beina, med mer hull enn klær på seg, som krabber rundt i gatene, de overfylte kjøretøyene, eller veisperringene med det stadig synlige politiet.

Denne uken har Vibeke, en av veilederne våre fra Kjølberg, kommet ned til oss. Hun har bodd med familien sin et helt år her i Malawi, så vi skal vel få besøkt en del nye steder den siste tiden vi er her. Mandag spiste vi på en flott indisk restaurant, har begynt å gå litt lei pizza på stamstedet mama Mia. Når den eldre garden tok kvelden, ble Elise, Siri og jeg igjen for å ta et par kalde. Et par ble til litt flere, og vi kom i snakk med tre Sør-Afrikanske/Britiske karer, som tok på seg ansvaret å vise oss deres Malawi. Planen for kvelden er derfor middag og volleyball, kjenner det blir deilig å komme seg ut og være litt sosiale med andre ”hvitinger”! Torsdag er det skolematch i fotball, med blandede jente- og guttelag. En av lærerne på skolen vår, fortalte overasket om jentene som var så flinke på trening, - han hadde aldri tenkt at jenter kunne spille fotball..!
Helgen er fullstappet med tur til Lake Malawi, ”pub-til-pub” runde og disco. Elevene prøvde å lære oss asshaking i dag, men om all latteren var et resultat av forsøkene våre eller ferdighetene, tør jeg ikke si. Har på følelsen at det gjaldt det sistenevnte men.. Moro blir det i allefall :)   

Hakuna matata
- Helle

Freaky Friday

Torsdag sjekket to mørke menn inn på Korea Garden Lodge. En av disse gikk frem og tilbake i gangen vår hele ettermiddagen og kvelden. Business fortalte han at han drev med, - sheepbusiness!
Han kom opp til noen av jentene, og kilte dem i hendene, kommenterte utseendet deres og hadde ingen form for sperre når det gjaldt jentenes intimgrenser.
De mange gangene vi møtte mannen i gangen, dro han en gammel klapptelefon opp til øret, og drev tydeligvis med business. Telefonen var svart både når han ringte og sendte meldinger..-jeg later som om jeg er important.

Etter litt for mange ubekveme møter med mannen, bestemte vi oss for å snakke med resepsjonisten. Elise og jeg. På vei til resepsjonen møtte vi mannen, travelt opptatt med en svart tekstmelding. Til de to semi-engelsktalende resepsjonistene forklarte vi saken, at denne mannen virket mistenkelig glad i å vandre i gangen vår, fulgt opp av de ukomfortable konfronteringene. ”Point taken!” fikk vi som respons. På vei tilbake på rommet så vi mannen sitte utenfor hotelldøren sin, med hendene godt plantet litt for høyt oppe mellom beina. Fra hotellvinduet kunne vi se mannen sitte der en god stund, men vi tenkte at saken var ute av verden, dro gardinene for vinduene, som består av noen løse glassplater og myggnetting, og pakket og låste ned siste rest av verdisakene våre, klare for safari fredagsmorgen.

Morgenen etter, mens vi sto og gjorde oss klare til frokost, ringte romtelefonen. Elise svarte, men mannen i den andre enden skravlet i vei på chichewa. Hun forklarte at han måtte snakke engelsk for at hun skulle forstå, og mannen la brått på røret. Et kvarter seinere ringte telefonen igjen. Mannen jeg snakket med, fortalte sint på gebrokkent engelsk, at vi hadde ringt ham fra dette nummeret, på telefonen hans i Salima (to timers kjøretur fra Lilongwe). Deretter slang han på røret.
Vi låste og forlot rommet for å spise frokost, og krasjet nesten med den ekle mannen utenfor døren vår. Han hilste pent, før han strente bortover gangen. Frokost ble inntatt, og tilbake på rommet hadde vi et kvarter til å pakke sakene, før bilen vår skulle kjøre oss til Zambia på safari. Vi samlet bagene våre, men det var noe som manglet. Begge mobiltelefonene våre var borte!

Leteaksjoner ble satt i gang, sjefene på hotellet ringte etter telefonene våre, men begge var slått av. I én time holdt de på, sa at de skulle etterforske saken, og beklaget på det sterkeste. Problemet vårt lå ikke i det at vi hadde mistet selve telefonene; - det som var ubehagelig var at noen hadde vært inne på rommet vårt, noen hadde rotet i sakene våre, når vi tenkte på at vi egentlig skulle ha vært på vei til Zambia, og skulle være borte i tre dager!

I dag ble Elise og jeg hentet inn på kontoret til Stanley, en av ansvarspersonene på Korea Garden. Han fortalte at de to mennene vi hadde rapportert, hadde sjekket ut rett etter at vi dro til Zambia. Han hadde fulgt etter disse ned til sentrum, og fått tak i én av mennene. Deretter hadde han dratt ham med seg tilbake til hotellet, og ventet der til politiet kom. ”They beat him, they beat him” sa Stanley ivrig, og laget klaskelyder med de store nevene sine. (Herregud, har politiet banket ham opp for et par bortkomne mobiltelefoner?!) Mannen hadde nektet for anklagene, men en annen politimann hadde visstnok kjent ham igjen fra tidligere avhør for samme ugjerninger. Han og kameraten er med i en tyvebande fra Tanzania, som har som profesjon å sjekke inn på fine hoteller, og stjele fra gjestene. Universalnøkkelen deres kom godt i bruk for denne hobbyen.

Elise og jeg har måttet avgi hver vår skriftlige avhandling i dag, og den ene mannen sitter fengslet nede i gata her.. 

Case closed!

- Helle

Savn og sykdom

Hva er vel værre enn å være stuck på hotellrommet i Afrika, mens de andre jentene er på skolen? - Solen skinner utenfor vinduet, og jeg orker ikke gå ut!

Overraskende nok har jeg blitt syk igjen.. ingenting alvorlig denne gangen, bare litt god, gammeldags omgangssyke.
I går morges når jeg lå i sengen og halvsov, banket det på døren. ”Housekeeping..?” Jeg tenkte at jeg skulle klare å re opp sengen min selv, så jeg snudde meg i sengen, og knep øynene igjen. Men bankingen ga seg ikke. Ta et hint, for pokker!
Brått banker det kraftig på døren, og jeg hører en dyp mannsstemme utenfor. Kravler meg ut av myggnettingen, drar en t-skjorte over hodet, og åpner til slutt døren. Utenfor står Stanley; en stor, mørkhudet mann som er sjefen for sjåførene våre, den runde dama som tydeligvis har hovedansvaret for resepsjonen, og at på til enda en av resepsjonistene. ”Har du vært på sykehuset enda? Tar du noen form for medisiner? Skal vi kjøre deg til sykehuset nå?” Jeg forstår ikke helt hva de snakker om, og skjønner ikke hvorfor de må møte opp såpass mannssterke. ”Maralia?” Spør Stanley. OH NO! Jeg prøver etter beste evne å forklare at det er vanlig å bli syk som dette i Norge på denne tiden. Flere av de andre studentene har også hatt mindre behaglige sykdomsrunder.
Etter å ha utelukket malaria, og overbevist Stanley og co om at det ikke er noe alvorlig som feiler meg, må jeg love at jeg skal spise opp porridgen de har tatt med, før de under tvil forlater rommet.

Er nå på min andre dag hjemme på hotellrommet, og kjeder meg noe sinnssykt! Nettet er treigt, to bøker er fortært og Notting Hill har somehow gitt meg hjemlengsel.  Snart er det Sex og Singelliv på menyen, bare for å sette enda større kontraster til stedet jeg befinner meg.
Satser på at formen er bedre i morgen, i allefall på fredag! – kan ikke gå glipp av safarien.

Snakket litt om hva vi savner her nede, i går. Ei av jentene sa at hun ikke nødvendigvis savner menneskene hjemme, men hun gleder seg til å se de igjen. Vel, jeg savner! Tar med glede imot updates og meldinger på inboxen, chatten lever sitt eget liv ;)

Kjærleik

- Helle

Helt okei praksisperiode!

Denne helgen har vært total fri og ferie! 

Meningen var at alle 14 studentene skulle på elvesafari, men en av de nyankomne veilederne våre fra Norge ønsket også å være med. Planen var å klemme fem rumper inn i baksetet på den skranglete, hvite bilen vi kjører rundt i her nede, men vi fant fort ut at fire i baksetet var mer enn nok. Siden ett av klappsetene allerede er ganske defekt, og vi kunne forvente oss 4-5 timer på humpete veier i tralla vår, bestemte Elise og jeg oss for å ta en for laget, og heller bli hjemme. Vi skal på en tredagers safari allerede neste helg, så vi får nok sett nok av spennende dyr da!

Tidlig lørdag morgen stablet jentene seg inn i bilen, og dro av gårde til safarien. Et par timer søvn seinere, dro Elise og jeg til Capitol, et flott hotell et kvarters tid fra der vi bor. Dette hotellet har gjestet både Madonna og kronprinsesse Mette-Marit, men denne lørdagen var det duket for afrikansk rikmanns bryllup. Musikken strømmet ut av høytalerne i bakhagen, når vi lå og solte oss ved bassenget. Etter en liten lunsjpause, snek vi oss til en tyvtitt over gjerdet, ned til det store teltet der bryllupsfesten skulle avholdes. En av servitørene kom bort til oss, og spurte om vi var nysgjerrige på alt oppstyret. Vi svarte litt flaut ja, og responsen lød om vi ville være med ned. Så vi stilte oss opp, med strandtøy, solbriller og sitronhår i en tull på hodet, et par trappetrinn opp fra der brudeparet skulle gå forbi. Prøvde å gjøre oss så lite synlige som mulig, kan ikke akkurat si vi var kledd for bryllup!

Den flotte bruden og følget passerte forbi oss, og etter at en av hotellarbeiderne hadde fortalt oss at teltet rommet omtrent femhundre gjester, fikk vi spørsmål om vi ville være med inn. Vi prøvde som best det var å forklare at vi ikke så ut, og at vi klarte oss fint med å følge med utenifra. Men det var ikke snakk om å takke nei, så inn i teltet bar det, og vi fikk leke flue på veggen i den fargerike, svaiende bryllupsfesten.

I går kveld bøttet det nedpå med regn, trodde hele hotellet skulle rase sammen! Så når vi ble vekket av kråka utenfor vinduet vårt til morgenen i dag, var vi litt bekymret for at turen til Lake Malawi måtte avlyses. (Har forresten planer om å lære meg å skyte med sprettert, slik at jeg kan få knertet den sinnssykt irriterende kråka én gang for alle! Er ikke interessert i å bli vekket hver morgen i 6tiden foråsiresånn..)

Til tross for grått vær og noen små regndråper, dro vi av gårde til laken. Det ble et stopp innom tremarkedet igjen, og denne gangen tror jeg prutingen min gikk litt bedre for seg. Været var fortsatt grått når vi kom frem til laken, men akkurat når vi brettet ut håndklærne våre på den varme stranden, tittet solen frem fra skyene. Så vi har nytt dagen i dag til det fulle, uten tanke på at dette faktisk er praksisen vår.

Nå har resten av jentene kommet hjem fra safarien, og etter hva vi har blitt fortalt, har vi all grunn til å se frem til neste helg. Gleder meg!

Har forresten fått tidenes bikiniskille, type rød! Dokumentert er det, men litt for drøyt som bloggmateriale ;)

Sender litt av varmen her hjem til Norge, med håp om at den ankommer før oss!

- Helle

Villagewalking

”Forbered dere på at dette blir veldig sterkt!”

- Vi var på et barnehjem om mandagen, så vi skal vel klare å takle dette..?
”Barnehjemmet er INGENTING i forhold til dette. Jeg sier bare; forbered dere!”

Torsdag morgen går vi ut av porten ved Mwenyekondo Primary School. Ute på den rødstøvete, forsøplede veien kjenner jeg den søte, motbydelige lukten av søppel, som jeg har kjent så mange ganger før her nede, sive mot meg. Vi går langs den høye muren som innhegner praksisskolen vår. Etter hundre meter vender den i rett vinkel mot høyre. Stanken slår imot meg. Pust med munnen, pust med munnen! Jeg hører mammas stemme i hodet.

Hver dag har vi kjørt langs Mwenyekondo Village, men nå skal vi på innsiden, - vi skal se hvordan menneskene i denne landsbyen bor, se hvor flesteparten av elevene på skolen tilbringer fritiden sin. Mennesker strømmer til, der vi går mellom skitne, morkne murhus. Mange skal hilse, ta oss i hånden, komme litt nærmere enn hva min komfortsone tilsier. Noen er skeptiske til disse nykommerne, de gjemmer seg bak hushjørnene, men følger likevel nøye med på oss. Barn kommer oss løpende i møte, kameraene våre fungerer som magneter. Noen av barna er ikke fult så begeistret. En del av de yngre løper redde og gråtende bort, - hvorfor ser disse ukjente menneskene så annerledes ut?

Stillestående, skittent vann blandet med søppel, lager groper i det ellers så kuperte underlaget. Høner og diverse andre andeliknende dyr løper titt og ofte forbi oss der vi går på de smale stiene mellom husene. Eller, jeg vil vel nesten ikke karakterisere det som hus. Fra utsiden ser de ut som små hytter uten glass i vinduene, noen steder er det bare smale åpninger istedenfor dører. Takene består som regel av strå; blikkplater for de heldigste. Murpuss og malingsrester ser ut til å falle av ved det minste vindpust, og hele strøket har vel sett sine bedre dager for noe som, etter synet å dømme, virker som et par hundreår siden. Jeg lurer på hvordan dette så ut som nytt? Var det noen gang et håp om at dette skulle bli et respektabelt og ålreit nabolag?

Å, nei, den stanken igjen. Bare mer intens. Gjødsel? ”Som regel er det mellom tre til fem familier som deler ett toalett.” En av lærerne fra skolen vår, som har blitt med som guide, peker på et falleferdig skur(?), bestående av fire halvannen meter høye stokker, tildekt av sammenlappede deler av gammel pressenning, papp og plastikk.  Dette er altså ”badet” til de familiene i hyttene som omkranser det. Det går ikke an å ta dette innover seg. Jeg ser på det, og nikker forståelsesfullt, prøver å ikke vise misnøyen min, prøver å virke overbevisende om at dette er okei for meg.

Men dette er ikke okei. Det er helt sinnssykt! Sinnssykt at mennesker kan leve under slike kår, at de kan klare seg på så lite. Sinnssykt at det er så stor forskjell på mennesker, et par flyreiser unna er himmelriket i forhold til dette.

Mennesker er tilpassningsdyktige. De har et overlevelsesinstinkt som overgår det meste. Beboerne i Mwenyekondo Village overlever den harde hverdagen ved å utnytte de ressursene de har. Overalt ser vi maismel ligge og godgjøre seg på store stråmatter i solen.  Maisplantene vokser grønne og frodige opp av søppeldyngene langs stien. De bruker maismelet til å lage den grøtliknende, vanligste maten i landsbyen; nsima, næringsfattig, men mettende.  I små boder selger forhandlere oljer, nøtter, krydder, frukt, tørket sild i små hauger, og ferskt kjøtt. Med ferskt mener jeg at lammeullen ligger under disken, ved siden av innvollene, noe fluene ser ut til å sette stor pris på. De fleste av selgerne her stiller villig opp når vi knipser med kameraene våre. Flere av damene, derimot, er skeptiske. De hytter med neven, og skriker ord på chichewa etter oss. Ikke alle er like glade i fremmede.

En røyklukt slår imot meg. Det lukter svidd hud. Ved inngangspartiet til en av hyttene sitter det en mann og en dame og røyker geitehoder. Hele geitehoder, med horn, pels og det hele! ”Vi har jo smalahove i Norge også..” prøver noen seg å si. Men ansiktsuttrykkene våre viser stor avsky. Damen bare skrattler når hun ser at jeg, etter beste evne, prøver å hindre haken i å falle ned på brystet, mens jeg tar et par skritt nærmere for å knipse et bilde.

Etter en time med intense inntrykk, kommer vi mot en åpning mellom hyttene. Endelig er vi ute på den røde veien igjen, etter noe som føles ut som en evighet i labyrinten av mennesker uten skikkelige klær og fottøy, søppel, leire, støv og murhytter. På veien tilbake til skolen går vi forbi et bruktmarked som ser ut til å være storimportør av second handtruser. Vi passerer menn med sykler overlasset av ved. Disse sykler hjemmefra i firetiden på morgenen, for å rekke frem til markedet klokken tolv. Veden kan de få opptil 150NOK kroner for..
Når du tror du har sett det meste, dukker det alltid opp noe mer. Mellom to små maisåkere sitter det en gammel kone med et lite teppe foran seg. På teppet ligger det røtter og urter av alle mulige slag. Konen er en gammel, lokal doktor, eller, med andre ord; heksedoktor. Guiden vår forteller at denne damen kan kurere det meste. Spesielt nevner han fruktbarhet. ”Du lager små snitt i huden, og smører inn i sårene det heksedoktoren gir deg. Etter tre-fire måneder er du gravid. Men det må selvfølgelig en mann til.”
Jeg klarer ikke å dy meg, og kommenterer at tankens kraft har mye å si. ”Jeg har sett det, det funker!” får jeg som svar.

Sterk opplevelse – nja, absurd? Absolutt!

- Helle

Glow! Around the world

Beklager! Denne uken har jeg ikke vært så flink til å oppdatere. Har forberedt timer, vært i praksis, feiret vår reiseleders 65årsdag, klikket på nettet her, og ellers hatt mye dødtid på hotellrommet. Solen har ikke vist seg fra sin beste side denne uken, så jeg har hatt nok av tid til å tenke på dere der hjemme.Selv om tiden flyr forbi her nede, har jeg ofte tatt meg i å tenke på det jeg savner fra vårt kjære Norge. Jeg savner luktene, den friske, klare luften, maten, sengen min, og mest av alt alle menneskene jeg er glad i! Men har i det minste kommet over ”kneika” her, har begynt å venne meg til været og språket, den harde senga og alle de eu’d naturale luktene..

Praksisen er ikke så vanskelig som forventet. Vi bestemmer og legger stort sett opp til det meste selv, tøylene er frie, men midlene er minimale. Her finnes det som regel én pensumbok i hvert klasserom, og denne eies av læreren. Alle oppgaver skrives opp på tavla, ingen ark blir delt ut. Det som er litt frustrerende med å skulle ha timer her nede, er at vi ikke får noen feedback fra øvingslærerne. Det virker som om læreren min vil snakke så lite engelsk som mulig, og når ting foregår på chichewa, kan jeg ikke akkurat skryte på meg å henge med.  Elevene prøver etter beste evne å føre noen samtaler i ny og ne, men klarer sjelden å overdøve fnisingen til elevene som hører på.
Engelsken de benytter seg av her nede er noe spesiell, og langt ifra den enkleste å forstå seg på. Aner ikke hvor mange ganger jeg har vært nødt til å unnskylde meg, og få folk til å repetere ting de sier. De legger til vokalendinger på nærmest alle ord, og bokstavene l og r brukes stadig om hverandre. Mitt navn for eksempel er ikke Helle, men Herre, widow uttales viddovva, word web blir til wøldwib, - jeg må spisse ørene, med andre ord!

Denne praksisuken har vi undervist i engelsk og expressive arts. Engelsktimene har vært så som så; har øvd på å plassere ord i setninger, og lest norske folkeeventyr (på engelsk selvsagt) og tegnet troll.

Expressive artstimene derimot, har vært insane! Vi fire jentene har lært over 130 std.7 learners å danse Glow! Begynte på mandag med den første av fire deler, og intensiteten og dansegleden blant elevene var magisk. Junie, Elise, Siri og jeg fordelte oss slik at vi hadde litt over 30 learners hver, litt nærmere antallet i norske skoleklasser. Trodde først de ville synes den norske dansingen var alt for enkel, men det måtte mange gjennomganger til, før dansen satt, og vi skulle opp på scenen og fremføre for de andre gruppene.
De to neste dagene gikk vi gjennom del to og tre, og avsluttet det hele med Waka Waka (de kunne jo selvfølgelig teksten, - we are in Africa!), og Waving Flag, til stor jubel fra elevene. Der skortet det ikke akkurat på dansemoves! Kan vel trygt si at vi er de mest populære madamene på Menyekondo nå ;) 

Heldigvis var expressive artstimene det siste på planen disse dagene, for det dryppet bokstavlig talt av oss, når vi hadde danset fra oss siste rest. The multipurpose hall, som vi samlet de drøye 130 elevene i, er på størrelse med en liten håndballbane. Du kan jo tenke deg temperaturen der inne, når alle vrikker og hopper rundt, og gjerne omringer deg for å få danse med madamen, mens solen steker inn gjennom vinduene.. Trodde en stund jeg holdt på å ta kvelden, da jeg drakk de siste dråpene jeg hadde igjen i vannflaska, og varmedisen lå tykk i rommet.

Har filmet det dansende mylderet av unger, men siden ett bilde bruker en halvtime på å lastes opp, tror jeg vi drøyer den filmen til jeg kommer hjem.
I morgen skal fjerde og siste del læres bort, så vi runder nok av denne uken med en skikkelig treningsøkt!

...fem, seks, syv, ått'!

- Helle

You're the angels that make the fairies giggle

Har nettopp kommet hjem fra et rørende besøk på pikehjemmet Tilinanu. Her bor det 35 jenter i alderen 8 til 16år. Stedet drives av et eldre ektepar, som har viet livet sitt til disse jentene. Her i Lilongwe hentes de ”mindre privilegerte” inn av statspersonell, dersom for eksempel naboer har varslet om at barna er blitt foreldreløse, eller om de har foreldre som er usikket til å ta vare på barna. Etter at barna blir hentet inn, legges ansvaret i hendene på de få personene som ofrer det de har, for å brødfø disse barna. Barnehjemmene får ingen statlig kompensasjon, men må klare seg på hjelp fra kirker, veldedige organisasjoner og eventuelle gjester.

Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente meg, da vi kjørte gjennom porten til Tilinanu. Den store, åpne plassen foran det beskjedne murhuset, var inngjerdet av et høyt mursteinsgjerde. På de tre gjerdeveggene sto det skrevet med store bokstaver; HAPPINESS, LOVE og HOPE. Den ydmyke bestyrerinnen kom ut og tok imot oss, mens hun geleidet oss inn hoveddøren til huset. Vel inne ble vi møtt av de vakreste jentene! Alle presenterte seg med navn, skoleklasse og alder, og for mange av studentene var dette nok til å ta til tårene. Vi azongoene blir behandlet som kongelige her nede. Folk løper til med stoler, mens de selv må sitte på harde steingulv, vi blir hyllet opp i skyene og takket for at vi ønsker å møte dem, og de vil gjøre alt godt for oss. Det blir litt feil for meg at de setter seg selv så lavt i forhold til oss, vi er jo likeverdige selv om hudfargen og summen i lommeboka er forskjellig!
Men noe av det jeg setter så stor pris på ved disse varme velkomstene er underholdningen. På Tilinanu, som så mange andre steder, danset og sang jentene for oss, men spesielt én av refrengstrofene stakk hardt i hjertet mitt – ”Our desire is to be educated”! Igjen; noe vi nordmenn tar så altfor lett på.
Jentene på dette barnehjemmet, går heldigvis på skolen, så forhåpentligvis går de en bedre fremtid i møte.

Dette hjemmet er i bunn og grunn et veldig beskjedent hus, med kun det mest nødvendige. Likevel hadde det en følelse av hjem og varme over seg, det var ikke bare et midlertidig oppholdssted.  Alle veggene var malt i duse grønn-, gul- og rosatoner, overalt var det veggmalerier med bilder av prinsesser, enhjørninger, feer, slott, stjerner og hjerter. Og setningene som sto skrevet på veggene var så vakre:
You’re the shining stars of Tilinanu
You’re the angels that make the fairies giggle
You are angels – you can be whoever you want to be. Reach for the stars and you’ll never fall

Jentene viste oss stolt rundt i huset, de viste oss de to soverommene med køyesenger og små skuffer med klær og personlige eiendeler. Vi fikk også lov til å gi dem noen av tingene vi har tatt med fra Norge, noe de satt stor pris på. Hvert av soverommene inneholdt også ett toalett og to dusjkabinetter med vaskebaljer.

Historiene til jentene fikk vi ikke vite noe om, bestyreren fortalte at når jentene først kommer til hjemmet, går de gjennom en prosess med mye sorg og tårer, og dette ønsket de ikke å rippe opp i. Og forståelig er det. Det var vanskelig å ikke la tankene vandre omkring hvilke fortider disse vakre, livsglade jentene har. Hva de har vært gjennom, og hvilke grusomme skjebner de og deres familier har møtt. Men jeg tror det er viktig å fokusere på hva de har nå, og at de faktisk har blitt gitt en mulighet til en bedre fremtid enn utgangspunktet. På Tilinanu får jentene et trygt sted å sove, de får mat og kjærlighet, de får en verdi og selvrespekt igjen. 

Med hjertet i halsen

- Helle

Lysglimt fra helgen

Dette har vært en deilig helg! Tror de fleste av oss trengte en avkobling etter uken som har gått, med alle nye inntrykk og opplevelser. Føler jeg begynner å venne meg til hverdagen her nede, nå. Vi har lært oss hvor man skal spise, uten å måtte stasjonere seg på badet resten av kvelden, hvor vi skal handle for å få de varene vi trenger til gunstige priser, og et par ord på chechewa har jeg også delvis fått med meg. Men, den ene tingen jeg tviler sterkt på at jeg kommer til å venne meg til, er været her! Det ene minuttet skinner solen sylskarpt og strålende, det neste bøtter det nedpå ned med regn.

Tidlig lørdag morgen åpnet vi gardinene til strålende sol, så vi hoppet i bikiniene og satte kursen mot Lake Malawi. På veien kjørte vi forbi en stor trailer som lå veltet i grøften, og oppmøtet var enormt. Menn sto på hver sin side av veien, og en stor klynge med barn satt på en gressflekk og fulgte ivrig med. Sjåføren vår fortalte at her i Malawi har de ikke kranbiler for å få bilene på veien igjen, her bruker de traktorer.

Etter å ha kjørt et stykke, åpnet plutselig himmelen seg over oss, og det var så vidt vi kunne se en meter foran bilen. Stemningen ble litt dempet, og vi begynte å tenke på om den to timer lange kjøreturen ville være forgjeves. Istedenfor å kjøre direkte til laken, stoppet vi innom et stort tremarked, med mange små, mørke boder liggende i rekke langs veien. Her selges det alt fra trommer og diverse instrumenter, til bilder, smykker, boller, fat og figurer, alt i tre.
Når den hvite bilen vår stoppet i veikanten, strømmet selgerne til, og prøvde desperat å lokke oss inn i deres sjapper. Vi fikk virkelig prøvd ut pruteegenskapene våre, noen flinkere enn andre. Selv tror jeg pruting er noe av det værste jeg vet, det er så masete og frustrerende, de jeg handlet av ble jo superfornøyde, da de fikk lurt ut noen ekstra kwacha enn forventet av oppgitte meg! Ellers var selgerne veldig interesserte i hvilke eiendeler vi hadde med oss, om vi ville bytte mot deres varer. Klokken min mot ei bilderamme? – tror ikke dét. Men noe fikk vi byttet, Elise fikk seg bl.a ei tromme i bytte mot fotballen hun hadde med.

Videre på veien klarnet været opp igjen, og solen viste seg fra sin beste side. Som de fleste steder vi besøker her nede, ble vi straks gjenkjent på hotellet ved Lake Malawi, og vi kom oss fort som fy ned til den varme stranden, strakte oss ut på håndklærne, og nøt solen. Dette er et rart syn for menneskene her nede, har vi fått høre. De kan ikke fatte at vi vil ligge pal i den varme solen, og bli mørkere i huden! Klarte ikke å motstå laken denne gangen, men gud så deilig det var å bade der! Varmt, klart ferskvann, langgrunn, finkornet, ren sand – frelse i den varme solen :)

Det fine været holdt seg ut dagen, og hjemme i sengen merket jeg godt at dette landet ligger rett under ekvator, foråsiresånn! Om kvelden sto det brus og godis på menyen, litt annen kost enn ellers på lørdager..
Søndagen var været så som så, men vi fikk noen late timer ute ved bassenget.
Nå har jeg ordnet meg Malawisk telefonnummer også, så det har vært deilig å høre igjen stemmene til mine kjære der hjemme!

I dag har vi undervist på Mwenyokondo, og planen videre er å besøke et barnehjem, - så det blir nok en følelsesladet ettermiddag. Forteller mer om dette i kveld, kanskje jeg får lastet opp noen bilder også!

Madame

En uke har gått siden jeg desperat prøvde å presse det jeg hadde av pikkpakk ned i de allerede sprekkferdige koffertene hjemme i snøfylte Norge. Har opplevd så utrolig mye den siste uken, at det føles som om jeg har vært her i Malawi i mange uker allerede. Mye har vi sett og opplevd, og med fire gjenstående uker er det fortsatt much more to come!

Jeg får vel fortelle om mine første par praksisdager på Mwenyokondo Primary School. Torsdag morgen klokken 9, troppet vi fire jentene opp på skolen, og ble tatt hjertelig imot av skolens rektor, en liten mann med et energinivå på hundreogørten prosent. Etter en halvtimes prat på rektors kontor, som stort sett omhandlet hans tidligere norgesbesøk, og fremvisning av en mengde fotografier (menneskene her elsker, og da mener jeg elsker, bilder! Både å vise frem bilder, og å bli tatt bilde av.). Praksislærerne våre hentet oss og fulgte oss til klasserommene, der vi de to første dagene skulle opptre som observatører, Siri og Junie i standard 7A, Elise og jeg i standard 7B. Siden klassene her er aldersblandede, kalles de standard, og std.7 består av omtrent 130 learners fra 10-16år.

Fagene på skolen så i begynnelsen ikke ut til å være så langt ifra den norske skolen, bortsett fra at alle fag, med unntak av chechewa – morsmålsfaget, undervises på engelsk. Da tenker jeg på matte, naturfag, engelsk og samfunnsfag.

I Norge føler jeg at det vi lærer i de ulike fagene, stort sett er til for å komme oss videre til høyere nivåer. Vi ivrer etter karakterer for å komme oss til neste skole, og slik ruller ballen, til vi en dag er ferdig utdannede. Denne ”logikken” kan ikke sammenliknes med det Malawiske skoleutbyttet. Her lærer de for å leve. Elevene lærer om farlige sykdommer, spesielt HIV og AIDS, de lærer om nestekjærlighet for de lite privilegerte, om jordbruk og diverse håndverkkunnskaper. Man legger vekt på viktige kunnskaper som skal hjelpe disse barna med å takle realitetene i dagliglivet. Her underligger fagene agriculture (jordbruk), expressive arts og life skills.

Etter torsdagens observasjonspraksis, satt jeg igjen med en følelse at dette er en umulig oppgave. Hvordan skal jeg kunne ha ansvaret for å lære the learners om for eksempel dødsdommen HIV/AIDS? Lærerne ble sjokket da jeg fortalte at dette er en sykdom vi stort sett ikke møter i Norge. De kunne ikke fatte at jeg ikke kjenner til en eneste person med denne sykdommen. Jeg har ikke noe som helst forhold til denne grusomme diagnosen, og jeg føler meg ikke i stand til å stå foran en klasse og undervise om dette, der både noen av elevene, og trolig mange av deres foreldre har en grusomt nær tilknytting til emnet.  

Til tross for fortvilelsen som hang igjen etter torsdagen, ikledde vi oss igjen de lange skjørtene, og troppet opp på skolen i dag morges. Faget vi ble møtt med til første time var matematikk, så der var det lettere å kjenne seg igjen. Engelsktimen andre time fløy forbi uten store overraskelser, og snart var det klart for science. Noen av elevene hadde vært ute i nabolaget og samlet leire, for i sciencetimen skulle elevene lære seg å lage potter og krukker, noe trolig en del av de vil selge eller lage i fremtiden. 

Iveren blant the learners var stor, da timen skulle holdes ute, i skyggen av et stort mangotre! Elise og jeg ble fulgt ut av en stor horde med elever, og etter oss løp to av guttene med plaststoler som madamene skulle få sitte på. Ja, våre nye navn er ikke lenger visitor, men Madame(!). Hmm...klinger ikke helt i mine ører. 

På plenen rundt oss satt the learners i små grupper, og modellerte den klissete, gråblå leiren. Alle øyne ble rettet mot Elise og meg, og de 66 elevene ble muse stille, da de nye madamene satte seg med beina i kors under skjørtene, på BAKKEN på deres nivå, og spurte om vi også kunne få delta.  Ei jente moste den fine krukken hun hadde i hånden, for så å overrekke leireklumpen til meg. Iveren og latteren brøt ut, og mange av barna flokket seg om oss, de ville få med seg de rare madamene som satt på bakken og skitnet seg til. Nå var ikke barna lenger rolige og tilbaketrukne. De skravlet og lo, og stemningen på det lille verkstedet var på topp! Jeg fortalte om Norge og det hvite, kalde ”regnet”, som ligger som et teppe over landet vårt. ”So that’s why you all are so white..?”

Dagen i dag har altså vært litt mer oppløftende enn gårsdagen, den har tent et lite håp om at denne praksisen skal gå fint for seg! Alle fire jentene har bestemt seg for å undervise i engelsk og expressive arts på mandag. Da er det norske folkeeventyr og glow-dansen som står på menyen. Litt parodisk at vi skal lære de å danse!

Avsluttet dagen med en tur innom det flotte Sunbird Capitol Hotel, strakte oss ut på solsengene, og var klare for å nyte dagen. Selvfølgelig åpnet himmelen seg etter en stund, men et par timer i solen fikk vi i det minste. 

Sunbird er samme hotellkjede som hotellet ved den fantastiske Lake Malawi, hvor vi etter planen skal tilbake i morgen. Hvis ikke værgudene bestemmer seg for å vri opp skyene enda en gang da, vel og merke. Helgen er deilig her i Malawi!

Jeg glemte vel å fortelle om de store ”tornadoene” vi så i horisonten, da vi var ved Lake Malawi forrige uke..? Svært sjelden ser man dette fenomenet her nede, men de store, sorte, tornadoliknende silhuettene er faktisk store insektssvermer!! Hvorfor disse forekommer, fikk jeg ikke vite, men takk Gud for at de var så langt borte fra oss! Satser på godt vær og null insektstornadoer i morgen. Fristebilder skal selvfølgelig tilbakebringes ;)

God helg allihopa!!