Freaky Friday

Torsdag sjekket to mørke menn inn på Korea Garden Lodge. En av disse gikk frem og tilbake i gangen vår hele ettermiddagen og kvelden. Business fortalte han at han drev med, - sheepbusiness!
Han kom opp til noen av jentene, og kilte dem i hendene, kommenterte utseendet deres og hadde ingen form for sperre når det gjaldt jentenes intimgrenser.
De mange gangene vi møtte mannen i gangen, dro han en gammel klapptelefon opp til øret, og drev tydeligvis med business. Telefonen var svart både når han ringte og sendte meldinger..-jeg later som om jeg er important.

Etter litt for mange ubekveme møter med mannen, bestemte vi oss for å snakke med resepsjonisten. Elise og jeg. På vei til resepsjonen møtte vi mannen, travelt opptatt med en svart tekstmelding. Til de to semi-engelsktalende resepsjonistene forklarte vi saken, at denne mannen virket mistenkelig glad i å vandre i gangen vår, fulgt opp av de ukomfortable konfronteringene. ”Point taken!” fikk vi som respons. På vei tilbake på rommet så vi mannen sitte utenfor hotelldøren sin, med hendene godt plantet litt for høyt oppe mellom beina. Fra hotellvinduet kunne vi se mannen sitte der en god stund, men vi tenkte at saken var ute av verden, dro gardinene for vinduene, som består av noen løse glassplater og myggnetting, og pakket og låste ned siste rest av verdisakene våre, klare for safari fredagsmorgen.

Morgenen etter, mens vi sto og gjorde oss klare til frokost, ringte romtelefonen. Elise svarte, men mannen i den andre enden skravlet i vei på chichewa. Hun forklarte at han måtte snakke engelsk for at hun skulle forstå, og mannen la brått på røret. Et kvarter seinere ringte telefonen igjen. Mannen jeg snakket med, fortalte sint på gebrokkent engelsk, at vi hadde ringt ham fra dette nummeret, på telefonen hans i Salima (to timers kjøretur fra Lilongwe). Deretter slang han på røret.
Vi låste og forlot rommet for å spise frokost, og krasjet nesten med den ekle mannen utenfor døren vår. Han hilste pent, før han strente bortover gangen. Frokost ble inntatt, og tilbake på rommet hadde vi et kvarter til å pakke sakene, før bilen vår skulle kjøre oss til Zambia på safari. Vi samlet bagene våre, men det var noe som manglet. Begge mobiltelefonene våre var borte!

Leteaksjoner ble satt i gang, sjefene på hotellet ringte etter telefonene våre, men begge var slått av. I én time holdt de på, sa at de skulle etterforske saken, og beklaget på det sterkeste. Problemet vårt lå ikke i det at vi hadde mistet selve telefonene; - det som var ubehagelig var at noen hadde vært inne på rommet vårt, noen hadde rotet i sakene våre, når vi tenkte på at vi egentlig skulle ha vært på vei til Zambia, og skulle være borte i tre dager!

I dag ble Elise og jeg hentet inn på kontoret til Stanley, en av ansvarspersonene på Korea Garden. Han fortalte at de to mennene vi hadde rapportert, hadde sjekket ut rett etter at vi dro til Zambia. Han hadde fulgt etter disse ned til sentrum, og fått tak i én av mennene. Deretter hadde han dratt ham med seg tilbake til hotellet, og ventet der til politiet kom. ”They beat him, they beat him” sa Stanley ivrig, og laget klaskelyder med de store nevene sine. (Herregud, har politiet banket ham opp for et par bortkomne mobiltelefoner?!) Mannen hadde nektet for anklagene, men en annen politimann hadde visstnok kjent ham igjen fra tidligere avhør for samme ugjerninger. Han og kameraten er med i en tyvebande fra Tanzania, som har som profesjon å sjekke inn på fine hoteller, og stjele fra gjestene. Universalnøkkelen deres kom godt i bruk for denne hobbyen.

Elise og jeg har måttet avgi hver vår skriftlige avhandling i dag, og den ene mannen sitter fengslet nede i gata her.. 

Case closed!

- Helle