Hva er vel værre enn å være stuck på hotellrommet i Afrika, mens de andre jentene er på skolen? - Solen skinner utenfor vinduet, og jeg orker ikke gå ut!
Overraskende nok har jeg blitt syk igjen.. ingenting alvorlig denne gangen, bare litt god, gammeldags omgangssyke.
I går morges når jeg lå i sengen og halvsov, banket det på døren. ”Housekeeping..?” Jeg tenkte at jeg skulle klare å re opp sengen min selv, så jeg snudde meg i sengen, og knep øynene igjen. Men bankingen ga seg ikke. Ta et hint, for pokker!
Brått banker det kraftig på døren, og jeg hører en dyp mannsstemme utenfor. Kravler meg ut av myggnettingen, drar en t-skjorte over hodet, og åpner til slutt døren. Utenfor står Stanley; en stor, mørkhudet mann som er sjefen for sjåførene våre, den runde dama som tydeligvis har hovedansvaret for resepsjonen, og at på til enda en av resepsjonistene. ”Har du vært på sykehuset enda? Tar du noen form for medisiner? Skal vi kjøre deg til sykehuset nå?” Jeg forstår ikke helt hva de snakker om, og skjønner ikke hvorfor de må møte opp såpass mannssterke. ”Maralia?” Spør Stanley. OH NO! Jeg prøver etter beste evne å forklare at det er vanlig å bli syk som dette i Norge på denne tiden. Flere av de andre studentene har også hatt mindre behaglige sykdomsrunder.
Etter å ha utelukket malaria, og overbevist Stanley og co om at det ikke er noe alvorlig som feiler meg, må jeg love at jeg skal spise opp porridgen de har tatt med, før de under tvil forlater rommet.
I går morges når jeg lå i sengen og halvsov, banket det på døren. ”Housekeeping..?” Jeg tenkte at jeg skulle klare å re opp sengen min selv, så jeg snudde meg i sengen, og knep øynene igjen. Men bankingen ga seg ikke. Ta et hint, for pokker!
Brått banker det kraftig på døren, og jeg hører en dyp mannsstemme utenfor. Kravler meg ut av myggnettingen, drar en t-skjorte over hodet, og åpner til slutt døren. Utenfor står Stanley; en stor, mørkhudet mann som er sjefen for sjåførene våre, den runde dama som tydeligvis har hovedansvaret for resepsjonen, og at på til enda en av resepsjonistene. ”Har du vært på sykehuset enda? Tar du noen form for medisiner? Skal vi kjøre deg til sykehuset nå?” Jeg forstår ikke helt hva de snakker om, og skjønner ikke hvorfor de må møte opp såpass mannssterke. ”Maralia?” Spør Stanley. OH NO! Jeg prøver etter beste evne å forklare at det er vanlig å bli syk som dette i Norge på denne tiden. Flere av de andre studentene har også hatt mindre behaglige sykdomsrunder.
Etter å ha utelukket malaria, og overbevist Stanley og co om at det ikke er noe alvorlig som feiler meg, må jeg love at jeg skal spise opp porridgen de har tatt med, før de under tvil forlater rommet.
Er nå på min andre dag hjemme på hotellrommet, og kjeder meg noe sinnssykt! Nettet er treigt, to bøker er fortært og Notting Hill har somehow gitt meg hjemlengsel. Snart er det Sex og Singelliv på menyen, bare for å sette enda større kontraster til stedet jeg befinner meg.
Satser på at formen er bedre i morgen, i allefall på fredag! – kan ikke gå glipp av safarien.
Satser på at formen er bedre i morgen, i allefall på fredag! – kan ikke gå glipp av safarien.
Snakket litt om hva vi savner her nede, i går. Ei av jentene sa at hun ikke nødvendigvis savner menneskene hjemme, men hun gleder seg til å se de igjen. Vel, jeg savner! Tar med glede imot updates og meldinger på inboxen, chatten lever sitt eget liv ;)
Kjærleik
- Helle
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar