Welcomo! Skolebesøk i Lilongwe

Dagene som har gått, har vært et par dager som har gitt kraftige inntrykk. De har satt følelser i sving hos oss alle, og når jeg leser gjennom hva jeg tidligere har skrevet, virker det nesten som at jeg har sett lyset av å være her nede! Tingen er vel heller at jeg har sett mørket, mørket i den forstand at jeg har sett hvor dårlige kår mennesker kan leve under, hvor lite de materielle tingene betyr for menneskene her nede, men også hvor lite som skal til for å få frem et smil i ellers så alvorlige ansikter. Det er så vanskelig å lese følelser i ansikter jeg ser her. Og man blir så nysgjerrig på historien bak personen ansiktet tilhører. Av det jeg har oppfattet, finnes det to typer uttrykk i menneskenes ansikter, -alvorlig/tomt eller store smil. Og det er deilig å se at om vi ikke kan kommunisere med språk, utgjør et smil en stor form for samspill mellom oss studentene, og the learners, elevene, vi møter!

I løpet av de to dagene vi har besøkt praksisskolene, og dagen i dag, vår første praksisdag, har jeg hatt et stort behov for tid til å fordøye alle nye inntrykk, nye bilder, nye opplevelser.

Nå har vi altså besøkt alle de fem praksisskolene, alle unike på hver sin måte. Tirsdag gikk startskuddet for besøkene, og fikk omvisning på skolene Chandkanwe- og Chinsapo Primary School. De første møtene med disse skolene var ganske overveldende, det var mye oppstyr rundt oss nykommerne, men grunnet uanmeldt åpen himmel rundt lunsjtider, kastet vi inn håndkleet og avsluttet rundturen etter disse to skolene.

Og godt var dét. Nye kapitler var klare for å fordøyes, mange tanker surret rundt i hodet. ..en jente slikket seg faktisk i håndflaten etter å ha hilst på oss ”azongoene”. Det sier vel sitt om hvor spesielt det er for disse barna å få hilse på oss!

Ikke alle har klasserom, -her foregår undervisningen ute ved et tre.

Besøksdag nummer to var igjen en dag full av kontraster. Den første skolen vi besøkte, Bambino, er en privatskole, internatskole for mange av elevene helt ned til førstetrinn. Gjennomsnittlig dagsinntekt per innbygger her i Malawi ligger på omkring 1US $, Bambino koster ca 1000kr/mnd, så det sier seg selv at dette er en skole for de høyst privilegerte. Her løp det ingen barn imot oss da vi ankom, klassenes elevantall var på linje med norske, uniformer var et must, og roen var senket over denne skolen. Litt av en kontrast til de skolene vi besøkte dagen før! Her hadde elevene de skrivesakene og bøkene de trengte, elevene satt ved skrivepulter, den stramme lukten som minnet om fjøs, noe vi møtte på de andre skolene, fantes ikke, og til og med kunnskapene til elevene virket rikere. Her var det ikke mye som minnet om de skolehverdagene vi hadde opplevd dagen i forveien, lite minnet om den travle byen vi bor i, det eneste bildet som ikke sto helt i samsvar med denne privatskolen, var fangene fra fengselet i nærheten som slo den store gressmatten foran skolebygningen.

Neste skole på runden, var Chatuwa Primary school. Her var vi tilbake hos de ivrige, ropende, imøtekommende barna! Etter en omvisning på denne skolen, fikk reisefølget på 18 plante hvert vårt lille tre. Dette er visst en tradisjon for praktikantene her nede, og var til glede for både Chatuwa og oss. Da har vi en grunn for å komme tilbake, - vanne treet og se hvor stort det har vokst seg!
Opplevelsen som fikk tårene til å trille hos mange av studentene, var da en gruppe learners hadde forberedt et dansenummer til ære for oss. I en stor hall, på en scene, sittende i gamle plaststoler, fikk vi servert brus og kjeks, mens elevene fremførte sitt flotte nummer. Snakk om rytmer og danseglede, og ikke minst bootyshakin’! Shakira ain’t got nothing on Chatuwa!
Overveldelsen blant jentene kom nok som en reaksjon på alle inntrykkene vi har fått den siste knappe uken, inntrykk det har vært vanskelig å ta helt inn på kroppen, realiteter som det er lettere å holde på kontrollert avstand. Mye av det vi ser her nede, er ”ting man bare ser på tv”..

Den siste skolen vi besøkte, er den skolen som skal være min praksisskole de kommende fire ukene. Mwenyokondo Primary School. Mottakelsen vi fikk her, var toppen av kransekaken! Siden dette besøket hendte da en del av elevene var ferdige for dagen, var lærerne oppstilt, klare for å ta imot oss, de fleste vuggende fra side til side til den herlige afrikanske musikken som sprutet ut av et par høytalere. Våre fire veiledere ble alle mottatt med blomster overrakt fra fire jenter, som bøyde seg helt ned til bakkenivå, når disse overraktes. Her i Malawi viser barna stor respekt for lærere, foreldre og eldre, ved å senke seg ned på et lavere nivå ved hver konfrontasjon.

Siri, Junie, Elise og jeg, vi som skal ha praksis på denne skolen, hadde møte med våre fire praksislærere, mens resten av jentene igjen plantet trær. Etter dette var det tid for taler, danseoppvisninger (tårefrie sådan), bønner, og atter taler i skolens store stolthet, en forsamlingssal laget med midler fra den norske Geitung skole. Det hele ble avsluttet med at alle som én måtte ut på gulvet, og danse med de rytmer og skills man har. Uten tvil er dette for min del den skolen som virkelig utmerket seg blant de fem skolene, og det blir spennende å se hvordan praksisen forløper seg her! 

Et lite utdrag
- Helle